Ukas pasient – en students betraktninger

Ukas pasient -en students betraktninger Så var det ikke den såre halsen, de vage influensasymptomene vi skulle snakke om i dag. Jeg spurte om det gikk greit å være på jobben om dagen, med den influensaen? Da kom de, utenforvarsel. Tårene. VI SATT EN STUND. Sa ingenting. Lot ti.den gå. T eg hadde gjort det eneste jeg hadde lært om tårer; hentet papir. Et grovt tørke.papir, kommunal sort. Vi var bare mennes.ker igjen. T eg husker ikke hvem som begynte, hvordan det begynte. Det spiller ingen rol.le. Noe måtte ut, noe nølende. Som når en lomviunge må hoppe ut fra fuglefjellet, rett på sjøen. Uten å kunne fly. Det er nå el.ler aldri. LANGE ARBEIDSDAGER, stort arbeids.press, følelsen av å ikke strekke til, ikke være flink nok. Ikke få nok ressurser til å utføre pålagte arbeidsoppgaver. Konflikter på jobb. Mellom ledelse og arbeidstakere. Mellom kollegaer. Mobbing, skjult, åpent. Dette må du klare, takler du ikke dette hø.rer du ikke hjemme her. Karrierejag, spisse albuer -hvor ble det samarbeidet av? Er det for mye å be om en tilrettelagt arbeids.stasjon? Ikke fast jobb, jobbe på prosjekt etter prosjekt. Får jeg neste prosjekt? Ingen mulighet til å kunne si i fra. Hierarkiet har ikke dødd ut. Aldri hjemme til planlagt tid. Kundene, ikke glem kundene. Ikke stille spørsmål, bare utføre, slik dine forgjengere har gjort. Prestisje, ikke stolthet og ydmyk.het. Tomhet. Eller er det kaos overmalt med tomhet? Det er uansett tomt. Det går ikke mer. VI ER MENNESKER. Teg sykmelder. En li.ten stund. T eg vet en sykmelding ikke ord.ner opp på jobb, forandrer et system. Men kanskje gir den krefter til å kjempe videre? Gå videre? T eg tror den første uka var en lettelse. En enorm lettelse. Å gradvis kunne puste fritt. Få tankene tilbake. Pusse fjærene. Bli sett, hørt, forstått. Uten at det var «tvilen som kom meg til gode». Bli trodd. Den andre uka gikk med til TV. Matpro.gram, dokumentarer om 2. verdenskrig, et par sesonger med M.A.S.H. Endelig prøve ut den matoppskriften. Den tredje uka var en skam. Nederlag. Udugelighet. Nedverdigende. Ingen stolt.het. Verdiløs. Ord man bil fortrolig med. Fjærene blir skitne igjen. T eg vet ikke hvordan denne historien en.der. Den kan jo ende godt. En liten pause. Kreftene, pågangsmotet, sexlysten kom til.bake. Ekteskapet reddet. Oppgjør med sje.fen, tilpasset kontorstol (det skulle bare mangle!?), fast jobb, hjemme til middag flere dager i uka. Ny giv på jobb, åpenhet og samarbeid mellom kollegaer, fornøyde kunder. Eller depresjon, selvforakt. Fysisk syk. Større skam. En ringdans vanskelig å bryte. En byrde for samfunnet. En kostnad for samfunnet. JEG HAR LÆRT at noen ganger er det nok å være meg. Det er et verktøy i seg selv å være medmenneske. Lytte, forstå. Ikke gjø.re forskjell på hvem man tror, og ikke tror på. Hjelpe forsiktig, bare være der. Når noen har tatt mot til seg og hoppet i fra fu.glefjellet. Da skal jeg være der (med myke.re papir, med mer bagasje til å hjelpe). Ukas pasient er delvis fiktiv. Sammen.satt av mange jeg har møtt. Kanskje en ingeniør? En advokat? Butikkansatt? Kan.skje er det meg? Som turnus-eller assis.tentlege på et sykehus om få år? STINE SKOGLUND