HISTORIER FRA VIRKELIGHETEN: Tare Teksum har ingen grenser

HISTORIER FRA VIRKELIGHETEN I Tare Teksum har . INTERVJUET AV ARNE OPOAHL Tare Teksum er døvblind. Han er cand.philol. med hovedfag i historie, er innehaver av eget firma og driver med foredragsvirksomhet. Han har deltatt i TV-programmet «Ingen grenser» og skrevet boka «Med viljens kraft». I 2013 gikk han Norge på langs og i 2014 gikk han Norge på tvers og til topps. I dette intervjuet forteller han sin historie til ekspedisjons. lege og samfunnsmedisiner Arne Opdahl, og han kommer med en oppfordring til fastleger om å være kritiske når de blir anmodet om å erklære pasienter uføre. ARNE: Du er fysisk handikappet Tare. Kan syn, fordi synsbildet mitt var som å se igjen.du fortelle hvordan dette har utviklet seg? nom en kikkert feil vei. Synstapet var like. -Jeg er født sterkt svaksynt, med et syns.vel allment akseptert. Snublet jeg eller tap på omkring 85 prosent. Legene som un.veltet kopper og glass, var det alltid noen dersøkte meg som barn, kunne ikke stille som forklarte: «Han ser ikke dette, han sjø.» noen eksplisitt diagnose, men de mente at Hørselshemmingen ble merkbar fra synsnerven var svekket, og at dette var år.ro-årsalderen. Det skjedde ganske plutselig sak til synshemmingen. Det ble fastslått at at jeg oppdaget at hørselen var svekket. Jeg jeg hadde et såkalt kikkertsyn eller tunnell-klarte ikke å oppfatte det som ble sagt. Le-gene ved ØNH-avdelingen på Regionsyke.huset i Trondheim beroliget mine bekym.rede foreldre: «Dette er ikke noe problem. Det er bare å begynne med høreapparat, så hører han godt». ARNE: Fikk du noen hjelpemidler da? -Jeg fikk høreapparat. Men det hadde jeg ingen nytte eller effekt av. Høreappara.tet forsterket lyden, men jeg klarte likevel ikke å oppfatte, noe legene ikke kunne for.stå. Jeg hadde gjennomgått hørselstester, og hørselstapet kunne dokumenteres. Når en hørselshemmet kan bruke høreapparat, skal alle tunghørte kunne gjøre det, tenkte nok legene. At jeg ikke hadde nytte av hø.reapparat, ble ikke akseptert. Det var min skyld -jeg prøvde det ikke godt nok, jeg hørte ikke godt nok etter når jeg ble til.snakket, høreapparat var ikke bra nok for meg. Dette var tidlig på r 980-talet. Ame Opdahl og Tare Teksum tilbake over Stygge breen etter å ha vært å toppen av Galdhøpiggen. F.m M.RGAN FRELsøv I HISTORIER FRA VIRKELIGHETEN • ingen grenser ARNE: Hvordan utviklet dette seg videre da? -Syn og hørsel ble ytterligere svekket. I 14-årsalderen var det som om skallet for alvor lukket seg rundt meg. T eg fikk ikke lenger med meg kateterundervisning, TV og radio, og jeg fungerte ikke lenger sosialt. T eg ble isolert og opplevde meg ekskludert på en måte som var psykisk belastende. T eg fikk tanker om livet og om det var verdt å leve. Samtidig søkte jeg etter noe positivt som kunne gi meg glede og opplevelse av mestring. Dette fant jeg i fysisk trening og friluftsliv. T eg oppdaget at fysisk aktivitet og naturopplevelser var som medisin mot den psykiske belastningen handikappet mitt medførte. I tillegg fant jeg glede i å til.egne meg kunnskap, vitebegjærlig som jeg alltid har vært, og bøkene, særlig historie.litteratur, ble som opium for meg. T eg leste ved hjelp av en lese-TV som forstørra skrif.ta. Sitat fra boka: «Fjellet kalte på meg, som en engstelig moder kaller på sin sønn.» ARNE: Men du ga deg ikke, og så etter nye måter å kommunisere på? -I 1994, da jeg var 22 år, ble jeg erklært døvblind. Kommunikasjon måtte nå fore.apparatet, stadig peker på mine svakheter. fått realisert studier på attføring. Saka tap.gå ved bruk av skriftspråket. T eg klarte ikke I stedet for å legge til rette for at jeg kan te jeg, men ville fortsatt ikke gi meg. T eg fi.lenger å oppfatte verbal tale. Synstapet ble bruke og utvikle mine sterke sider i ar.nansierte studiene med lån og egne midler. nå anslått til å være 95 prosent. T eg hadde beidssammenheng. ingen problemer med å lese forstørret T eg har alltid hatt stor interesse for fag ARNE: Hvordan gikk det til slutt med utdan.skrift. Om enn det gikk sakte. og innhold, og jeg bestemte meg tidlig for å ninga da Tare? Men så skjedde det mye. I 2001 fikk jeg studere. -To da. Teg kom i mål den gangen også! nemlig innoperert cochleaimplantat bak Da jeg som 19-åring presenterte mitt I 2004 etter 11 år på hybel i Trondheim ble begge ører, som bidro til at jeg fikk tilbake ønske om å ta høyere utdannelse, var det jeg cand.philol. med hovedfag i historie, og en viss hørsel. T eg har siden gjennomgått mange kloke hoder som tok til motmæle. i fagkretsen har jeg i tillegg statsvitenskap, til sammen fire Cl-operasjoner, og jeg Ida.Tidligere Aetat Arbeidsrådgivning spurte norsk og filosofi. rer nå å kommunisere greit verbalt, forut.meg rett ut: Hva skal du med utdanning? I eksamensvurderingen jeg mottok fra satt at det snakkes tydelig og at det ikke er Du er jo døvblind! T eg ble fortalt hvor van.professor T ostein Nerbøvik het det at jeg mye bakgrunnsstøy. skelig det ville bli å studere siden jeg ikke presterte bedre enn de aller fleste, enda kunne gå på forelesninger. Aetat Arbeids.disse «aller fleste» hadde alle fordeler på ARNE: Men du har noen andre problemer rådgivning forlangte en fornyet medisinsk sin side. også? utredning. Denne var svært nedslående i -En ulempe med Ci-operasjonene var at den forstand at den kun beskrev min fysis.ARNE: Men ble det noen jobb etter studiene? balansenerven ble påvirket, og jeg har der.ke tilstand og mine svakheter. T eg fikk av.-T eg brukte de mulighetene jeg hadde for for noe redusert balanse. T eg bruker derfor slag på grått papir. Men jeg ga ikke opp. T eg å få jobb. T eg søkte på stillinger i fleng, men staver når jeg går, og med de tar jeg meg begynte å lese på egenhånd hjemme i Opp.arbeid som svarte til utdanning og kvalifi.fram, også i terrenget. dal. Det fungerte fint. kasjoner fikk jeg ikke. T eg gikk så til NAV og Det endte likevel med at jeg gikk til sak ba om hjelp til å få arbeid. T eg ble feid inn på ARNE: Men du har møtt forskjellige hindrin.mot tidl. Aetat, fordi etaten nektet meg att.en Vekst-bedrift. T eg måtte ha arbeidstre.ger ellers også Tare? føringsstøtte under studiene. T eg mente ning, ble jeg fortalt. På Vekstbedriften ble -Ta, jeg har ikke gode erfaringer med meg utsatt for usaklig forskjellsbehand.jeg satt til å brette klær sammen med psy.NAV. Teg har følt at det offentlige hjelpe-ling, fordi andre blinde og svaksynte hadde kisk utviklingshemmede på et vaskeri. Det I UTPOSTEN 3 • 2015 ,., HISTORIER FRA VIRKELIGHETEN var vel ikke helt riktig arbeidstrening for meg? På bedriften ble jeg også «trent» i hvordan jeg skulle skrive CV. Jeg ble bedt om å oppgi på CV'n hvilke funksjonsned.settelser jeg hadde, og hvilke ekstrabehov og hjelpemidler jeg var avhengig av. Oppholdet på Vekst-bedriften var ikke kompetansegivende, og jeg fikk ikke an.ledning til å bruke min utdannelse og mine ressurser. Kort sagt en veldig nedtur. ARNE: Men så skjedde det noe uventa i livet ditt Tare? -Ja det skal være sikkert! I 2009 meldte søstrene mine meg på som deltaker i TV.serien «Ingen grenser»! Sammen med Lars Monsen og ro andre funksjonshemmede beveget vi oss 500 km over Nordkalotten. Ekspedisjonen var en fantastisk opplevelse på alle måter. Sosialt ble vi en gjeng som jobba sammen, og psykisk og fysisk var det enormt tilfredsstillende å nå målet vårt sammen! Turen ble et vendepunkt i livet mitt. Jeg ble overbevist om at det faktisk ikke finnes noen grenser. Det gjelder bare at vi ikke konstant fokuserer på våre begrensninger, men heller på mulighetene vi måtte ha til.gang til. Jeg fikk det mye bedre med meg sjøl. Den sosiale angsten jeg tidligere slet med, ble borte. Jeg var ikke lenger opptatt av å skjule mine svakheter, men begynte å sette meg nye mål. Jeg fikk tro på at jeg skulle klare å gjennomføre lignende ekspedisjoner, både for min egen del og for å inspirere og moti.vere andre. ARNE: Og nå driver du din egen bedrift? -I 2010 etablerte jeg min egen bedrift, og jeg har siden reist land og strand rundt med motivasjonsforedrag. «Se muligheter -ikke begrensninger» var det første. Sei.nere har temaet dreid seg like mye om teamarbeid i forbindelse med ekspedisjo.nen «Tare på langs» og «Tare på tvers og til topps»! ARNE: Hva er det som er motivasjonsfaktor og inspirasjonen din, Tare? -Det er flere forhold som motiverer meg. En viktig faktor er motgang. Når folk sier til meg: Dette klarer du ikke, for du er jo døvblind. Da blir jeg tent og motivert for oppgaven. Jeg har en sterk vilje. Jeg gir ikke opp. Responsen på mine foredrag er god, og det er veldig motiverende. I 201 r skrev jeg boka «Med viljens kraft», der jeg bl.a. skriver om mitt liv til nå og hva jeg har oppnådd med de begrensningene jeg har. Mil UTPOSTEN 3 • 20151 Oppstiging til Galdhøpiggeh. rnm M.RGAN FRELsøv ARNE: Men så kom NAV på banen igjen? -På nyåret 2014 fikk jeg beskjed fra NAV om at jeg hadde liten mulighet til å være i ordinært arbeid. De hadde foretatt en ende.lig vurdering av min arbeidsevne, forkynte NAV. Og de anbefalte meg å søke roo pro.sent uførepensjon. På tross av at jeg har en utdannelse som er bedre enn de fleste og at jeg åpenbart har ressurser mange ville ha misunt meg. Jeg ble ufrivillig henvist til passivitet. ARNE: Det var litt spesielt å få en slik beskjed etter det du nylig hadde gjennomført? -Ja, det var mildt sagt. I 2013 var det Norge på langs («Tare på langs»), og i 2014 var det Norge på tvers og til topps («Tare på tvers og til topps»). Turene ble gjen.nomført med egen kraft, og jeg tok i bruk flere ulike framkomstmidler: jeg gikk til fots, syklet tandem, gikk på ski, rodde og padlet. ARNE: Hva ville du bevise med disse turene da Tare? -Intensjonen med ekspedisjonene var blant annet å styrke bevisstheten omkring funksjonshemmedes integrering i arbeids.livet. Det er så mange ressurssterke men.nesker, som på grunn av en eller annen funksjonsnedsettelse, er utestengt fra ar.beidslivet, men som kan og vil ha jobb. Turene var til alt overmål vellykket, og re.sponsen var god. Pressedekning og lokal oppslutning der vi passerte har vært veldig inspirerende, og foredragene om turene har vært godt mottatt. Folk oppfatter det jeg har gjort som veldig inspirerende. ARNE: Hva vil du så si til slutt til fastlegene? -Det er trist når NAV og «hjelpeappara.tet» framstår som en motpart. Det burde heller være en aktiv støttespiller. Som fast.lege er du en del av det offentlige hjelpe.apparatet. Det er du som leverer premiss.ene som er nødvendige for å erklære pasienter arbeidsudyktige. Samtidig er du forplikta til å handle til pasientens beste. Hva er best for en funksjonshemmet som ikke får jobb? Definitivt ikke at vedkom.mende blir henvist til passivitet. Den funk.sjonshemmede arbeidssøker må få hjelp til å oppnå et individuelt tilrettelagt arbeid der vedkommende har anledning til å bru.ke sine ressurser og vise hva han eller hun er god for. Dette forutsetter et godt sam.spill mellom aktører i NAV-systemet, og et samarbeid mellom NAV og det offentlige og private næringslivet. Vær kritisk når du blir anmodet om å er.klære pasienter uføre. Still alltid krav til NAV om at vedkommende må få hjelp. Da kan funksjonshemmede i større grad inte.greres i arbeidslivet. Når pasienter velger å søke uførepen.sjon, og du blir anmodet om å erklære pasi.enten arbeidsudyktig, må du stille deg spørsmålet: Hva er årsaken til at denne per.sonen søker om uføretrygd? Det kan være at pasienten vil ha arbeid, men på grunn av funksjonsnedsettelse er utestengt fra arbeidslivet, og derfor ser seg nødt til å søke uførepensjon for å ha penger til livsopphold. Om dette er tilfellet, må du stille krav til NAV om at pasienten, for å kunne motta trygd, må få et individuelt til.rettelagt arbeid. Ikke la NAV kvele pasien.tens arbeidslyst. Og ikke minst motivasjo.nen og viljen. Arbeid handler ikke bare om jobb, men like mye om livskvalitet. . TARE@TARETEKSUM.NO