UTPOSTENS DOBBELTTIME: Bereist eventyrer fra Litauen - Asta Šileikinè intervjuet av Badboni El-Safadi

UTPOSTENS DOBBELTTIME I Bereist event V Asta Sileikiene . INTERVJUET AV BAOBONI EL-SAFAOI Før hun ble kommuneoverlege og fastlege i Sande i Møre og Romsdal, var Asta Sileikiene en av de første allmennlegene i Litauen. I hjem. landet etablerte hun helsehus og kvinnenettverk og var en pådriver innen palliativ behandling. Hun har rukket å arbeide med barnehjem og helsehus i Rwanda. Og på sin ferd til Norge, har hun hentet faglig inspirasjon blant annet i Tyskland, Storbritannia og Danmark. LITAUEN Republikken Litauen ligger ved Øster. sjøens sørøstlige bredde, med 3,4 millioner innbyggere og Vilnius som hovedstad og største by. På 1300-tallet var dagens Hviterussland, Ukraina samt deler av Russland underlagt Storhertug. dømmet Litauen. Det russiske keiserdøm. met overtok størstedelen av Litauens territorium på 1800-tallet. Litauens uavhengighetserklæring ble skrevet i 1918, og landet ble på ny opprettet som suveren stat. 11940 ble Litauen okkupert avSovjetunionen, deretter av Tyskland, men mot slutten av 2. verdenskrig (1944) trakk Tyskland seg tilbake, og Sovjetunio. nen okkuperte Litauen på nytt. 11990 ble Litauen den første sovjetrepublikken som erklærte sin uavhengighet fra unionen. Dagens Litauen er en av de raskest voksende økonomiene i EU, som landet tilsluttet seg i 2004. Litauen er medlem av FN, NATO og Schengen. KIL.E w1K1Prn1A Astas livsreise begynte med at faren Alek.sander og moren Marija flyttet fra Sibir til Litauen på midten av 1960-tallet. Aleksan.der var lærer og Marija var økonom; med seg til Garliava -en drabantby utenfor Kaunas -hadde de døtrene Liudmila og Elena, og i 1967 kom Asta til verden. Alle.rede i ung alder ble hun kjent med den lo.kale poliklinikken, hvor moren hadde jobb i økonomiavdelingen. Det var også der den første gløden til å hjelpe mennesker ble tent hos Asta. Hun startet som vaskehjelp, ble etter hvert sykepleier og ambulansesjå.før før hun i 1992 utdannet seg ferdig til lege ved Universitetet i Kaunas. Hun tok en stilling som indremedisiner ved polikli.nikken i Garliava, men merket nokså fort at systemet ikke var effektivt. Forbedrings.potensialet var stort. På den tiden møtte hun ektemannen Vytautas, som var nestleder i Handels-, in.dustri-og håndverksdepartementet. Sammen fikk de sønnene Linas (23) og Jonukas; sist.nevnte døde dessverre kun fire måneder gammel. Sovjetisk-inspirert poliklinikk Veien til Sande legesenter i Sande kommu.ne har vært lang og tung, men Asta Sileikiene har rukket å berøre mange men.nesker. Da hun startet sin legekarriere var det som indremedisiner i en sovietisk-in.spirert poliklinikk: «Der hadde man sam.let alle spesialister på en plass, men det fantes ikke sengeplasser. I helgene var det rotasjon og jeg hadde vakt på sykehuset i Garliava». I midten av 1990-årene hadde hun vært i Tyskland og sett hvordan helsesystemet var bygget opp der. «Jeg besøkte allmennlegen Walter Bec.ker i Hassfurt, og var også innom Hassfurt sykehus der jeg fikk et godt innblikk i drif.ten av klinikken», forteller 47-åringen. Tiden i Tyskland gav henne kunnskaper om hvordan man kunne organisere syke.hus og hvor viktig det var å ha allmenn.praktikere i helsesystemet. Etter at Litauen hadde revet seg løs fra Sovjetunionen i 1990, begynte det å bli snakk om EU-medlemskap. En rekke av Ektemannen Vytautas har støttet Asta i alle hennes valg. søkerlandene til EU ville gjerne tilegne seg erfaringer de etablerte EU landene hadde fra før. Litauen ville, blant annet, effektivisere helsesystemet. Helseministeren og innfly.telsesrike aktører ved universitetene innså at den skandinaviske modellen med en definert primærhelsetjeneste og med all.mennleger som portvoktere ville virke be.sparende og var en mer kostnadseffektiv modell i forhold til den opprinnelige helse.modellen i landet. Rundt 1998 begynte derfor en rekke helsereformer i Litauen. Det ble etablert turnusplasser innen fagområdet allmenn.medisin. Planen var at legene i primær.helsetjenesten skulle være allmennprakti.kere, slik det blir praktisert i Norge. Asta: «Jeg valgte å ta den obligatoriske turnustjenesten for primærhelse, men jeg turde ikke å ta steget fullt ut for å bli all.mennpraktiker. Jeg ble derfor værende i li UTPOSTEN 3 • 20151 UTPOSTENS DOBBELTTIME ra Litauen det jeg den gang trodde var mine trygge omgivelser i poliklinikken.» Utveksling I 2000 ble 12 personer fra Litauen invitert til et utvekslingsopphold i Danmark. Asta Sileikiene og r r andre utvalgte skulle i regi av den humanitære organisasjonen Rotary få et innblikk i hvordan kommunehelse.tjenesten var organisert. «Vi besøkte blant annet kommunehuset, flere sykehus og le.gekontorer», forteller Asta. «Jeg var så hel.dig å bli kjent med Anette og Mogens Zar.ling i Fredericia, og Rhudi og Tove Burgmeister som jobber i Kolding. Vi fikk overnatte privat hos familier tilknyttet Rotary.» En av de siste dagene før hun skulle reise tilbake fikk deltakerne tilbud om å dra på utflukt til Legoland. Selv om Asta gjerne ville være med, takket hun heller ja til et langt mer fristende tilbud. Sykepleierne Daiva og Neringa samnen med Asta på åpen dag på klinik.ken. «Jeg fikk være assistent med en allmenn.lege på legevakt. Det ble til at jeg bar kof.ferten hans og var med på sykebesøk og på legevakt fra middag til midnatt. Der fikk jeg innblikk i hvordan det er å stå i fremst og gjøre den vurderingen som avgjør vide.re behandling. Allmennlegene må kunne mye om akuttmedisin, men og om mye an.net. De skal ta stilling til så mye mens de undersøker pasientene. Jeg så hvor effekti.ve legene var og hvor mye enklere det var for pasientene med en slik tilnærming.» Etter å ha vært i Danmark på «oppdagel.sesreise», innså Asta på alvor hvor stort forbedringspotensial helsesystemet hadde i hennes hjemland. Kort tid etter at hun kom hjem tok hun kontakt med sine over.ordnete. Hun ville endre rutinene på poli.klinikken da hun innså at det var et nokså ineffektivt system. «Det var ikke mulig å få gehør for mine ideer og tanker. Etter å ha vært i Danmark så jeg hvordan legene i primærhelsetjenes.ten jobbet og ville ta med meg den nye kunnskapen tilbake til Litauen.» '• . .. I •. I .(L Hun bestemte seg for at noe måtte gjø.res, og fikk det nødvendige «pushet» til å tørre å gå ut av sin komfortsone og begyn.ne å realisere sin drøm om å bli allmenn.lege. Fra solopraksis til helsehus UTPOSTEN: Hvordan begynte «eventyret» som gjorde at du ble allmennlege? «Jeg skjønte at det ville bli umulig å få endret på det gammeldagse og tungrodde systemet i poliklinikken. Så da måtte jeg starte for meg selv og opparbeide en prak.sis basert på modellen jeg hadde sett i Tyskland og Danmark. Første steg var å finne lokaler der sykepleieren N eringa Kai.riene -som valgte å bli med meg fra poli.klinikken -og jeg kunne begynne å be.handle pasienter. Tilgjengelighet var svært Asta holder tale for kvinnenettverksmøte i Frankrike. Linus, Asta og Vytautas på ferie i Grand Canyon. viktig, da mange av pasientene var gamle, fattige og skrøpelige. De hadde ikke råd til å reise langt for å komme til lege. Det enes.te bygget som var ledig i nærområdet av poliklinikken var et gammelt fengsel. Der jobbet min mor i økonomiavdelingen. Vi renoverte deler av bygget og gjorde det om til et allmennlegekontor.» Hun etablerte et selskap og gikk i gang med å forberede sin «solopraksis». Nokså raskt fikk hun 500 pasienter. UTPOSTEN: «Hvordan klarte du å få så mangepasienter så fort?» «Tungeltelegrafen var effektiv og pasien.tene strømmet til min nyetablerte prak.sis», sier Asta. Til tross for at praksisen ble godt mottatt av befolkningen, var det ikke velmenende ord å finne blant hennes gamle kolleger. Sje.fene var misfornøyd med den nye «konkur.ransen». «T eg ble til stadighet motarbeidet og svertet, men jeg var så heldig at jeg hadde kontrakt med den offentlige etaten i Litau.en, det litauiske svaret på norske HELFO. T eg fikk et «driftstilskudd» basert på antall pasienter og kunne på den måten opprett.holde driften i min nye praksis. I Litauen betaler ikke pasientene noen egenandel for helsetjenestene og det finnes ikke noe refu.sjonsordning heller. Med andre ord kom alle pengene til praksisen fra det kommu.nale driftstilskuddet. Allerede i løpet av det første året hadde jeg klart å hjelpe så mange li UTPOSTEN 3 • 20151 at jeg økte «listelengden» til 2 500 pasienter-og med det fikk jeg etablert meg som en av de første allmennlegene i Litauen.» UTPOSTEN: «Det må ha vært en annerledes hverdag å gå fra å være lege og lønnsmot.taker til å være ansvarlig for en egen kli.nikk. Hvordan kom du i gang?» «Først måtte jeg etablere et selskap og lære mye nytt. Til tross for krefter i helse.departementet i Litauen som forsøkte å formidle budskapet om et mer effektivt helsesystem og å øke antall allmennprakti.kere, var det vanskelig. Motstanden mot den nye helsereformen var størst blant de etablerte poliklinikkene. Selv om flere gjorde forsøk på åta turnus innen primær.helse, endte det med at de fleste sluttet og gikk tilbake til poliklinikkene. Resultatet var at poliklinikkene fortsatt hadde bred støtte. Mange allmennpraktikere gikk dessverre konkurs.» Men enkelte har overlevd, slik som Asta Sileikiene. Det til tross for stor politisk og faglig motstand fra de konservative partie.ne. UTPOSTEN: «Med 2 500 pasienter blir det utvil.somt veldig hektisk. Hvordan kunne du ivareta alle pasientene på en god måte?» «Etter hvert som antall pasienter økte, steg ansvaret. Det føltes ikke lenger forsvar.lig å fortsette alene. Ikke kunne jeg gå på kurs for videreutdanning eller ta ferie. Ar-beidsbelastningen og hverdagen var blitt for krevende. T eg inviterte derfor de beste legene i området til å jobbe sammen med meg i min allmennpraksis. Teg delte mitt eget driftstilskudd med de nye kollegene frem til de fikk egne pasienter. Praksisen fortsatte å vokse og består i dag av syv all.mennleger med ansvar for 9000 listepasien.ter. For å videreutvikle konseptet fikk jeg spesialister til å komme og foreta polikli.niske undersøkelser av pasientene i klinik.ken. Dette var en del av visjonen min, da det var enklere for pasientene å bli tilsett av spesialist lokalt fremfor å bli henvist. T eg lagde derfor avtaler med de flinkeste spesia.listene jeg kunne få tak i fra universitets.sykehuset i Kaunas og hadde en rekke spe.sialister til rådighet; gynekolog, ortoped, psykiater, psykolog og tre tannleger.» Palliativ behandling og kvinnenettverk UTPOSTEN: «Du nevnte innledningsvis at du har en gjenlevende sønn. Hvis jeg kan til.late meg å spørre, hva skjedde med Tonu.kas?» «T eg fikk to sønner, men dessverre ble Ton ukas født med en alvorlig, uhelbredelig sykdom, nemlig Silver-Russels syndrom. Ton ukas var så syk at helsemyndighetene i Litauen mente de ikke kunne hjelpe ham. Vi kunne ikke annet enn pleie ham til siste slutt, han ble dessverre bare fire måneder. Min mor hadde kreft og døde hjemme, hun På barnehjemmet i Rwanda fylte Asta mange roller. Av og til var det å se tegnefilm med barna enfin måte å koble av på. også. Helsemyndighetene hadde heller ikke noe tilbud til henne, og da følte jeg at jeg måtte være der og pleie henne i den ter.minale fase. Det ga meg en viktig og sår erfaring om at det var mer man kunne gjø.re for de menneskene som ikke har noe til.bud fra myndighetene. Jeg gikk inn for å finne ut hvordan de gjør det i andre land ogkom i kontakt med kolleger fra England. Der hadde man kommet langt med å gi pal.liativ behandling og pleie på hospits og i hjemmet; de jobbet sammen i team der le.ger, sykepleiere og pårørende samarbeidet i den avsluttende livsfasen. I London be.søkte jeg dr Coward og sykepleier WendyHovden som jobbet ved St Luke's Hospice. De har ved flere anledninger kommet ogsett hvordan vi har jobbet i vår praksis oggitt råd og veiledning. Hovedmålet var å hjelpe dem som var døende til å få en ver.dig avslutning på livet i sitt eget hjem.» Asta og hennes medarbeidere valgte å ta tak i dette og fikk hjulpet mange mennes.ker, de klarte å finansiere prosjekter der de hadde lege, psykolog og sykepleier tilgjen.gelig i en palliativ fase. Etter hvert klart de å overtale litauiske helsemyndigheter til å finansiere liknende ordninger, slik at det i dag finnes et offentlig tilbud til mennesker i samme situasjon. Hennes erfaringer har bidratt til å ivare.ta og forbedre helsetilbudet til en pasient.gruppe som tidligere var overlatt til segselv. UTPOSTEN: «I det tidligere Sovjet var det kan.skje ikke så vanlig at kvinner jobbet slik du gjør, tar initiativ til å åpne klinikker oghar et internasjonalt nettverk av leger som kommer på besøk eller tar i mot hele klinikker. Det må ha vært en inspirasjonfor andre kvinner?» «På lik linje med alle andre var også jegredd til å begynne med. Jeg syntes det var skummelt å gi slipp på en trygg tilværelse. Da jeg åpnet min egen klinikk ble jeg mer enn bare lege: På en måte kan man si at jeg ble forretningskvinne og grunder. Jegmåtte sette meg inn i regnskap, budsjette.ring, ha personalansvar og betale lønn ogskatt. Jeg hadde ikke erfaring med noe av dette, men fikk mye hjelp av de rundt meg, ikke minst har min mann og sønn vært viktige støttespillere. Jeg tok ulike kurs om konfliktløsning, om håndtering av ansatte og om økonomi og regnskap. Etter hvert forsto jeg at kunnskapen og erfaringen måtte deles med andre. Jeg ble invitert til et kvinnenettverkskurs i Frankrike. Etter å ha holdt et innlegg og hørt på andre kvin.ners erfaringer ble jeg motivert til å starte et kvinnenettverk i Litauen. Jeg fikk hjelptil det og var president i fire år før jeg reiste til Norge i 20 12. Prosjektene gikk ut på å bevisstgjøre og lære kvinner om hvilke muligheter som finnes og hvordan de selv kunne bli grundere. Vi klarte å få inn kurs.ledere fra andre land som underviste kvin.ner i alle aldre. Min sønn Linas jobbet som frivillig og satte ut stoler på møtene. På det tidspunktet gikk han fremdeles på videre.gående skole. Linas plukket med seg nok gode råd til at han og en venninne kunne starte egen bedrift mens han fortsatt gikk på videregående skole. Nå driver de en vellykket butikk og har gjort det meget godt.» Heldig tross alt Til tross for at det har vært tøffe tak i kli.nikken, har Asta alltid tenkt at hun gjerne vil ut og hjelpe dem som er mindre heldigstilt enn henne selv. I 2007 ble hun særliginspirert underet foredrag av Herman Schulz, en prest som har jobbet som frivil.lig i Rwanda i rundt 40 år. Han har startet et barnehjem og hjulpet mange vanskelig.stilte. «Herman fortalte om barnehjemmet han driver og den jobben han gjør i Rwan.da. Jeg tok kontakt med ham, tilbød mine medisinske tjenester og dro på min første tur til Rwanda i 2008. Siden har jeg vært der en gang i året, i inntil en måned av gan.gen frem til 20 13. Herman var flink til å samle inn medisiner og hjelpemidler fra Tyskland. Vi hadde muligheten til å be.handle barn og andre som trengte hjelp i regi av barnehjemmet. Det kom fattigemennesker fra flere områder, med forskjel.lige helseplager. Selv om vi ikke hadde det beste eller mest moderne utstyr, klarte vi å I UTPOSTEN 3 • 2015 li Asta og Neringa har jobbet sammen helt siden starten i Garliava og Neringa Det å kunne hjelpe de som trenger var ofte med til Rwanda der de begge bidro med sin kunnskap og ekspertise. det i Rwanda gir Asta energi. hjelpe svært mange til å få et bedre liv. Vi har vært med på å behandle syke, sette vak.siner, være lærere, reservemødre og ellers fylle alle oppgaver som har vært nødven.dig. Jeg har hatt med venner som har bi.dratt. Vi hadde kjærlighet -og med kjær.lighet kan man gjøre alt! Jeg hadde lenge drømt om å reise ut i ver.den og hjelpe dem som trenger det, men det som overrasket mest med oppholdet er hvor mye jeg har fått igjen selv. Jeg har inn.sett at selv om vi kanskje ikke alltid har alt vi drømmer om og det er vanskelige stun.der, så er vi heldige tross alt.» Asta var på praksisbesøk i Tyskland og Danmark før hun kom til Norge i 2007. Det var via et utvekslingsprosjekt der hun be.søkte allmennlegene Svein Helgeland og Per Magne Mikkalsen i Drammen og Jon Erik Saugen i Kongsberg. Videre besøkte hun Drammen legevakt der hun fikk hjelp av sykepleier Anne Beth Helgeland. De tre har senere besøkt Asta i hennes klinikk i Litauen ved flere anledninger. Etter at Asta hadde sett hvordan allmennlegene jobbet og var organisert i Norge, merket hun hvor skuffet hun var over hvor dårlig helsesys.temet i Litauen var. UTPOSTEN: «Hva var det du likte best med den norske allmennlegen?» «Alt man klarte å gjøre på eget kontor, og alle utfordringene man løste uten å invol.vere andre. Dette gjelder også forebyggen.de tiltak og helsefremmende arbeid. All.mennlegene jeg møtte uttrykte faglig dyktighet og trygghet. Det er veldig prak.tisk at man kan henvise pasienter elektro.nisk, at timebøkene og journalene føres elektronisk -og at man kan sende elektro.niske resepter er imponerende.» I 20 12 bestemte Asta seg for å reise til Norge og søke jobb. Litt av poenget med li UTPOSTEN 3 • 20151 hennes utflukt var at hun skulle jobbe i Norge slik at hun kunne sende pengene til.bake til sin praksis i Litauen. UTPOSTEN: «Det er dyrt å bo og leve i Norge? Ble det penger igjen som du kunne sende tilbake til Garliava?» «Man trenger ikke bo dyrt eller bruke masse penger på mat eller klær eller annen luksus. Jeg har bodd nokså enkelt, den mest primitive hybelen var en kjeller uten var.me. Jeg bodde ni måneder i Drammen, lær.te meg språket, jobbet som sykepleier, am.bulansesjåfør og lege på legevakt. Så flyttet jeg til Oppdal og tok et vikariat. Der bodde jeg i en liten kjellerleilighet og sov på ma.drass på gulvet. Jeg bakte mitt eget brød.» Kolleger og venner beskriver Asta som en genuint raus person, og hennes raushet kan man vanskelig overgå: «Selv om jeg bodde i en kjellerleilighet på gulvet, følte jeg meg rik, rikere enn de fleste» sier hun. Etter noen måneder i Oppdal søkte hun stillingen i Sauda kommune der hun i dag er kommunelege. Fra sitt natur.skjønne bosted bruker hun ca 30 mi.nutter til Ålesund -sjøveien -og derfra er hun bare en kort flytur unna Litauen. Relasjoner -den viktigste kapital Asta Sileikiene forteller entusiastisk om alle men.neskene hun har møtt på livsveien og hvor mye rela.sjonene har betydd for hen.ne. Hun verdsetter Rotary sin filosofi om å dele kunnskap -en filosofi hun selv lever etter. Hun har hele tiden hatt turnusleger i sin prak-sis i Garliava og mener det er en viktig del av det å drive praksis. Asta er umettelig på kunnskap og har meldt seg på en rekke for.skjellige kurs. Hun ønsker å lære mest mu.lig slik at hun kan dele kunnskapen med andre. I løpet av våren har hun hatt besøk av en ung Erasmus-student fra Litauen i sin praksis ved Larsnes. Asta er overbevist om at alle mennesker kan gjøre en forskjell i andres liv og fremhever relasjonene mel.lom mennesker som den viktigste kapita.len av alt. «Det er ikke så mye man trenger å gjøre for at verden skal bli en bedre plass å leve i, og hvis alle gjør litt hver, så har vi kommet veldig langt. Jeg har møtt så mange flotte mennesker som har bidratt til at jeg har fått til alt jeg har klart og vil takke alle og enhver fra hele mitt hjerte.» Sykepleier Sofia og Asta sammen på r7. mai.