Utpostens dobbelttime: Ofelas = veiviser - Ole Mathis Hetta intervjuet av Tom Sundar og Mona Søndenå

UTPOSTENS DOBBELTTIME I -• • - ve1v1ser Ingen skal beskylde Ole Mathis Hetta for å nyte sitt otium. Selv om den profilerte samiske samfunns.medisineren har gått over i pensjo.nistenes rekker, gløder han for faget som aldri før. Gjennom kursundervisning og veilednings.grupper deler han sine kunnskaper og erfaringer med en ny genera.sjon av spesialistkandidater. I høst ble Ole Mathis Hetta tildelt sam.funnsmedisinernes 'Fyrbøterpris' for sitt engasjement med samfunnsmedisinske spørsmål gjennom et langt legeliv, fra han i 1970-årene var ung distriktslege i Karasjok til han i de senere årene har vært kommu.neoverlege i Stavanger og kvalitetsrådgi.ver og fylkeslege i Rogaland. Han har be.merket seg som en talsmann for samiske pasienters behov og rettigheter innen hel.se -en innsats som ble hedret med Karl Evang-prisen i 2013. Ved den anledningen ble Hetta omtalt som en pådriver for at sa-mer og andre urfolk både nasjonalt og in.ternasjonalt skal få likeverdige helsetje.nester. Mindre kjent er hans pedagogiske pre.stasjoner som veileder for spesialistkandi.dater i samfunnsmedisin, det som er vårt utgangspunkt for å intervjue fagets fyrbø.ter. Utposten har avtale med ham på en lys høstdag i hovedstaden. Møtestedet i Opera.bygget byr på luftige lokaler med innby.dende utsikt over nye Bjørvika -en sym.bolsk ramme for å reflektere rundt fag, fortid og fremtid. UTPOSTENS DOBBELTTIME Ole Mathis Hetta har de siste årene samarbeidet med Norsam-leder Henning Mørland om å organisere kursaktiviteter i samfunnsmedisin. rnm TOM suN.AR Fremst blant likemenn Det mange ikke er klar over, er at Ole Mat.his Hetta drifter to veiledningsgrupper i samfunnsmedisin, en gruppe i Haugesund og den andre i Stavanger. Gruppen i Sta.vanger ble etablert i 2007 og har rullet og gått ut over den normerte tiden på tre år. Imponerende, vil de fleste tenke, men den entusiasmen deles ikke av alle. Spesielt ikke av Legeforeningen, hvis vi skal tro på intervjuobjektet: -Nei, Legeforeningen er ikke fullt så be.geistret. De er ansvarlig for å koordinere veiledningsgruppene, men vil helst ikke ha grupper som er «never ending», sier han med et smil. Han forklarer saken nær.mere: -Foreningen begrunner sitt syn ut fra hensyn til gruppenes fremdrift og dyna.mikk. Men jeg ser annerledes på dette. I samfunnsmedisin er gruppekontinuitet en god ting. I løpet av årene Stavanger.gruppen har eksistert, har noen deltakere gått ut og nye har kommer inn. De med lang fartstid i faget utfyller dem som har lite erfaring. Så lenge gruppeveilederen er sta.bil, kan jeg ikke se noe negativt ved åla en veiledningsgruppe rullere over mange år. Hetta begynte med veiledning i sam.funnsmedisin i 1988, samme år da veiled.ningsordningen kom i gang. Han var i det første veilederkullet som fikk opplæring i Legeforeningens regi. UTPOSTEN: Hvorfor ble du veileder? -Det var stor etterspørsel etter veiledere, og jeg ville gjøre mitt for å bidra til denne delen av spesialistutdanningen. Vi var ca 20 personer i det første veilederkorpset hvorav syv til åtte var samfunnsmedisine.re. T eg ledet min første gruppe i 1988-91, så hadde jeg opphold frem til 2007 da jeg igjen fikk en ny gruppe i Rogaland. UTPOSTEN: Hvilke egenskaper er viktig i vei.lederrollen? -En veileder er ikke en som skal kunne alt mulig og svare på alle typer spørsmål, men en som kan hjelpe andre med å finne kunnskap og utvikle seg selv. Veilederen skal være «den fremste blant likemenn». Sammen skal vi i gruppa diskutere ulike problemstillinger og prøve å finne svar. T eg skal være en veiviser, ikke en lærer, understreker 69-åringen. Kolleger som han veileder omtaler ham som en god mentor med enkle og forståe.lige poeng. Han sprer godt humør med sine mange 'gullkorn'. I form er han mild og be.hagelig, en som styrer diskusjonen uten at det merkes. I budskap er han tydelig og klar, noen ganger skarp, men fremfor alt er han trygg i sin rolle og kunnskapsrik. Det sies også at han driver veiledning mens hans går; han tar gjerne med gruppene ut på spasertur: -Nåvel, det er ikke helt sant det der, kor.rigerer han med et smil: -Det er først og fremst på samfunnsmedisinkursene at jeg ber folk om å komme seg ut på tur. Som I UTPOSTEN 7 • 2015 li UTPOSTENS DOBBELTTIME I kursleder prøver jeg å unngå at det blir for mye kateterundervisning. De som sitter i salen er jo ofte erfarne leger, og de må få sjansen til å delta og 'komme med sitt'. På de årlige kursene på Sola, har jeg oppmun.tret deltakerne til å konversere i grupper mens de går langs stranda en halvtimes tid. Min erfaring er at det er en fin måte å akti.visere folk på, og få dem til å reflektere. Da blir de også mer frimodig i plenum etterpå. Fagutvikling opptar ham, og spesielt fremhever han miljørettet helsevern og kvalitetsarbeid som viktige interessefelter: -Innen kommunehelsetjenesten skal sam.funnsmedisineren ha et øye med kvalitets.arbeidet, uten nødvendigvis å være pådri.veren. T eg har selv vært kvalitetsrådgiver i fem år hos Fylkesmannen i Rogaland. Da jobbet jeg mot kommunene så vel som mot spesialisthelsetjenesten. Utfordringen var å finne frem til modeller som var håndter.bare i praksis, sier han. Utferdstrang Foruten veiledning og undervisning, er Ole Mathis engasjert i samisk kultur og kultur.forståelse -og ikke minst kommunikasjon med samene. Han er selv same og kommer fra Kautokeino, hvor han bodde til han var 14 år. Da gikk ferden til Sør-Norge og real.skole i Hurdal og noen år senere til lands.gymnas i Nordfjord. Allerede fra barnsben av, var det klart for ham at han skulle ta høy.ere utdanning. Det var uvanlig for samer på den tiden, men et ønske som familien støt- li UTPOSTEN 7 • 2015 1 tet fullt og helt. Da han flyttet fra Finnmark, var han gammel nok til at samekulturen var blitt innprentet i hans identitet. -T eg vokste opp på et småbruk på et avsi.des sted. T eg fikk opplæring i tradisjonelt jordbruk og i reindrift, og som for andre samer var friluftsliv en naturlig og selvføl.gelig del av min kultur. Vi var vant til å klare oss med lite. Det var jo langt til butik.ker og handelssentra, og vi sparte på alt mulig til senere gjenbruk. For eksempel kastet vi ikke brukte spikre; dem tok vi vare på og rettet dem ut når vi trengte dem igjen, minnes Ole Mathis Hetta. Da han bestemte seg for å bli lege, valgte han Universitetet i Bergen som studiested. I dag ser han tilbake på studieårene med blandede følelser. På tampen av studiet var han lei av teoritunge fag som sosialmedi.sin, dosert av akademikere som hadde be.grenset erfaring fra det praktiske liv-og som ikke løftet blikket ut over universi.tetsmiljøet. Dette ble medvirkende til hans eget valg om å ta sikte på en legekarriere utenfor sykehus, et valg som ble klarere for ham under turnustiden i Stavanger: -I løpet av sykehusåret vokste følelsen av at jeg verken var kirurg eller indremedisiner av lynne; jeg tenkte at mitt arbeidssted skul.le være i primærhelsetjenesten, for eksem.pel som distriktslege. T eg ville rett og slett ut i livet. Som turnuslege fikk jeg undervise på sykepleierhøyskolen, og det var en rolle jeg trivdes med. Og tilbakemeldingene var gode. T eg skjønte at undervisning og rådgivning var noe som 'lå for meg', sier han. Vendepunktet kom da den unge doktor Hetta kom i distriktsturnus til Bryne og Time kommune. Med distriktslege Lars Haukås som veileder, fikk han øynene opp for samfunnsmedisin: -Haukås åpnet dø.ren til sin pasientpraksis, samtidig som han forutsatte at jeg skulle være med på alle helserådsmøter, inspeksjoner og byg.gerådsmøter. Teg var sammen med ham på flere møter hver uke, og jeg må si at det var noen fantastiske opplevelser. T eg skjønte at det å være doktor var noe annet enn bare å sitte på et kontor og ta imot pasienter, for.teller han. Lars Haukås ble et forbilde for den unge legen. Det samme ble Kolbjørn Øygard (1927-2014) som var fylkeslege i Finn.mark da Ole Mathis Hetta og hans ektefel.le, Stavangerkvinnen Anne Marie, flyttet til Karasjok i 19 7 4. Hetta tok stillingen som distriktslege og fikk samarbeide nokså mye med Øygard, som tidligere hadde vært distriktslege på Ole Mathis sin hjemplass, Kautokeino, og som han kjente fra sine egne barne-og ungdomsår. Siden turnustiden har han ikke jobbet noe mer i sykehus. Da han i 70-og 80-årene tok spesialising i samfunnsmedisin var det imidlertid krav om ett års sykehustjeneste. Denne sideutdanningen fikk han ikke i or.dinær forstand, men i 1980-årene hadde han vært med på å bygge opp to sykehus i Sør-Sudan og dette arbeidet fikk han god.kjent som tellende tjeneste: -T eg fikk spe.sialiteten etter en såkalt helhetsvurdering, sier han med utilslørt stolthet. Han trekker UTPOSTENS DOBBELTTIME på smilebåndet: -Og det skulle vel bare mangle? Er det noe samfunnsmedisinere kan ha stor nytte av, er det jo å bygge opp sykehus istedenfor å jobbe der! Det nytter Samtalen penser over på årene i Afrika. I 1978-84 reiste han til Sør-Sudan for Kir.kens Nødhjelp. Fra 40 kuldegrader i Kara.sjok var det en stor overgang å komme til tropene og bortimot 40 varmegrader, men enda større var kontrastene som møtte ham i landet som var ødelagt av mange års borgerkrig. Han var med på et bygdeutvi.klingsprogram som omfattet vannhygiene, jordbruk, etablering av skole og helsesen.ter, tiltak for å distribuere jordbrukspro.dukter, veibygging samt et «Communica.tion for development»-prosjekt-som gikk ut på å veilede lokale helsearbeidere på de.res egne kulturelle premisser. Familien dro videre til Tanzania i 1984.86 med Kirkens Nødhjelp/Norad som opp.dragsgiver. Hetta betegner kontrastene mellom Sør-Sudan og Tanzania som større enn forskjellene mellom Tanzania og Nor.ge: -I Tanzania fungerte ting langt bedre, helsearbeidere fikk i det minste lønn og de hadde tilgang til utstyr og medikamenter, det var også fremkommelige veier, med.deler han. Flere ganger senere, så sent som i 2012, har han vært tilbake i Afrika og sett at inn.satsen han tidligere la ned har gitt langtids.resultater: -Det er inspirerende å oppleve hvordan lokale helsearbeidere -som vi tidligere har veiledet -returnerer i fredstid og bidrar til å gjenoppbygge infrastruktu.rer. Dette viser bare en ting -at det nytter! Hetta har også hatt prosjektoppdrag av kortere varighet i andre land. Han har vært i Mali, Kina, Liberia, India, Botswana, Sør.Afrika med ulike oppdragsgivere. For noen år siden var han i New Zealand og Australia mens han jobbet med samisk helse i Helse.direktoratet, for å møte urbefolknings.grupper der. Flere kulturer Urbefolkningers og minoriteters helsekår har bestandig engasjert Ole Mathis Hetta. Ikke få ganger har han hatt telefoner fra fortvilte samer som ikke har følt seg for.stått i sine møter med helsetjenesten. Og han på sin side har nærmest hatt en uoffisi.ell rolle som «helseombud» for samefolk. -Språk og kultur henger nøye sammen. Selv om stadig flere samer tar akademisk utdanning og snakker godt norsk, foretrek.ker de naturligvis å snakke sitt eget språk med legen sin. Å gradere smerte og beskri.ve følelser, gjør man best på eget språk. Mange har fortsatt en fattigslig norsk, de har ikke språkets nyanser og klarer ikke å formidle sine behov og forventinger. Det er også en utbredt holdning blant samer om at man skal klare seg selv. Det fører til at mange venter for lenge med å kontakte lege, ofte venter de til etter sykdommen har rammet, påpeker han. Helsetjenesten er blitt flinkere til å sørge for tolketjenester, mener Hetta. Han frem.hever Samisk kompetansesenter for psy.kisk helse, som har gått nye veier for å få samer til å snakke om sine helseproble.mer: -Senteret gjør bruk av utmarksterapi, det vil i praksis si at de tar samefamilier med på telttur i noen døgn. Da lager de lavvo og sitter rundt bålet og får en unik kontakt. Det skaper en gjenkjennbar sam.talesituasjon som er noe helt annet enn inne på et legekontor -og ikke minst er dette en situasjon som mennene beher.sker. Da er de i sitt ess og kommer i tale. Utmarksterapi brukes også i rusbehand.ling i en del kommuner, sier han. UTPOSTEN: Hvordan har din samiske kultur.bakgrunn og det du visste om kulturfor.skjeller, vært viktig for deg i de årene du jobbet i Afrika? -Det har definitivt hatt mye å si. I Sør.Sudan opplevde jeg hvordan enkelte nor.ske hjelpearbeidere fullstendig manglet 'kulturantenner'. De anerkjente rett og slett ikke at de var i en annen kulturell kontekst. Jeg syntes engelskmenn, tyskere og amerikanere hadde langt bedre kultur.antenner enn det nordmennene hadde. Dette tror jeg kommer av at nordmenn tra.disjonelt har vokst opp i en mono kulturell kontekst -det vil si at man ikke utfordres på sine verdier eller på det som andre ten.ker og ser. De siste 20-30 årene har ting en.dret seg; dagens nordmenn blir utfordret i en helt annen grad enn tidligere. I andre I UTPOSTEN 7 • 2015 li europeiske land har folk hatt mye mer samkvem med andre nasjonaliteter og der.med utviklet bedre kulturelle antenner. At jeg selv hadde en tokulturell bakgrunn, var en styrke for meg. Men for all del, jeg hadde også mine frustrasjoner den første tiden i Afrika, sier Hetta. Et kurs i interkulturell kommunikasjon skulle bli skjellsettende for hans faglige og samfunnsmedisinske perspektiver. Kurset ble holdt i Sør-Sudan, i regi av Communica.tion for development-prosjektet og ledet av en amerikansk antropolog. Målet var å invol.vere lokalbefolkningen uten å bruke audio.visuelle virkemidler som 'slides' eller film. Man skulle kun benytte lokale medier som folk behersket, så som storytelling, sanger og sketsjer. Hetta tok med seg disse kunnskape.ne og erfaringene videre til Tanzania. -Det jeg lærte om interkulturell kom.munikasjon hjalp meg personlig til å sette navn på ting fra min egen barndom. Nå fikk jeg en sosialantropologisk forklarings.modell som jeg ikke hadde hatt før. Jeg pleier å si, at en av de tingene jeg har med meg fra min barndom er Ean gulahallan -det er samisk og betyr 'vi forsto ikke hver.andre'. UTPOSTEN: Ser du på deg selv som nordmann eller same? -Jeg er same, men norsk borger. Jeg er ikke nordmann. Jeg skjønner ikke pakista.nere og andre innvandrere som kaller seg for nordmenn -men det får være deres valg. La meg understreke at jeg er stolt av å være norsk borger. Vi samer kunne neppe hatt det bedre i noe annet land, men ennå er det langt igjen før vi har likeverdighet. UTPOSTEN: Din kone er norsk? -Ja, hun er norsk, men mine barn er sa.mer. De står i samemanntallet og stemmer ved sametingsvalget. De bor i Stavanger alle sammen. UTPOSTEN: Hva med familiekulturen, er den norsk eller samisk? -Norsk. Ny giv for faget Ole Mathis Hetta stopper ettertenksomt i samtalen, så fortsetter han: -For min egen del, må jeg si at hvis jeg skulle gjort noe annerledes i mitt liv, måtte det være å snakke samisk med mine barn fra de var små. Mine barn er norsktalende samer. At de ikke kan samisk er litt sårt for meg. Den samiske identiteten defineres jo først og fremst i forhold til språk og kultur, og ikke genetikk -på samme måte som for urfolk andre steder i verden, sier han. Gjennom ulike verv og oppdrag, blant annet som mangeårig vararepresentant i Sametinget, har han beholdt kontakten med slekt og venner i Finnmark. Men det hører med til historien at det ikke bare var enkelt å bo i Karasjok i 1970-årene. Han var utsatt for samefiendtlige holdninger -og kona for norskfiendtlige utsagn og hold.ninger, noe som gikk sterkt inn på dem begge. Å flytte fra Karasjok var derfor ikke noe stort offer, medgir han. -Men la det være klart, utbryter han: -Bymenneske blir jeg aldri. Jeg blir aldri 'siddis', sier han med ettertrykk og legger til: -Jeg er utkantmenneske. Jeg vil at vi skal bevare bosettinger i utkantstrøk og verd.sette folks livskvalitet utenfor byene. Nå som han er blitt pensjonist, nyter han friheten i å styre sin egen tid. Det gir ham mu.ligheten til å være i vigør, men han priorite.rer også utenomfaglige sysler -som å reise. -Både kona og jeg er bjørkeallergikere, derfor reiser vi som regel vekk om våren, noen uker til områder sør for Alpene. Vi er såkalte pollenflyktninger, ler den tidligere fylkeslegen. Han har ingen umiddelbare planer om å gi seg som veileder i samfunnsmedisin, han er fortsatt aktiv i kursutdanningen, er leder i Samisk legeforening og er med.lem av Statens seniorråd. UTPOSTEN: Hvordan ser du på uviklingen i helsetjenesten? -Jeg er mest bekymret for privatisering, herunder fritt sykehusvalg. Økt privatise.ring fører til økt forbruk og kommersiali.sering av helsetjenester. I USA ser man bi.virkningene av en slik utviking, først og fremst i form av overbehandling men også gjennom økt forbruk av juridiske ressurser og en rettsliggjøring av helsesektoren. Et annet aspekt ved utviklingen er knyttet til kompetanseetterspørsel og rekruttering: Vi må sørge for å beholde flinke fagfolk og helsearbeidere i den offentlige helsetjenes.ten. Enkelt sagt, helsetjenesten må ikke komme ut av offentlig kontroll. UTPOSTEN: Hva synes du om primærhelse.meldingen? -Jeg synes den er diffus. Den var be budet å være klargjørende, men det er den ikke. Dette er nok et generelt inntrykk jeg har av stortingsmeldinger; det er jo først når vi får NOUer eller lovforslag at vi ser konkre.tiseringer av problemstillinger. Jeg hadde håpet meldingen skulle klargjøre en del problemstillinger rundt samhandlingen mellom primær-og spesialisthelsetjeneste, rundt akuttberedskap og kompetanseut.vikling, men jeg ble skuffet. UTPOSTEN: Hva har vært de største endringe.ne i årene du har vært yrkesaktiv? -At primærlegene har fått en mer selv.stendig rolle, de er blitt mer likeverdige i forhold til sykehusleger som fagpersoner. I dag driver fastlegene til dels avansert di.agnostikk som tidligere ble drevet av spe.sialisthelsetjenesten. UTPOSTEN: ••• Og samfunnsmedisinen? -Det har skjedd store endringer. Da kommunehelsetjenesteloven kom i 1984, var det mange distriktsleger og samfunns.medisinere som resignerte. Holdningen hos mange var dessverre den, at dersom de ikke lenger kunne være 'konger på hau.gen', ville de heller ikke være prinser i fort.settelsen. De ga opp. Og derfor er det glede.lig at samfunnsmedisinen de siste årene har fått en helt ny giv. Jeg tror dessuten at dagens unge samfunnsmedisinere har et mer nyansert syn på sin rolle enn det mange før dem hadde, sier Ole Mathis Hetta. Han kaster et blikk mot ettermiddags.solen over indre Oslofjord: -Faget har en fremtid, ingen tvil om det! ANNONSE