Huttiheita

Oppsummering Pasientsentrert helsetjenesteteam er et samarbeidsprosjekt mellom UNN og Tromsø kommune, og etter hvert Har.stad kommune, om et pasientsentrert helsetjenestetilbud. Teamet jobber både i sykehus, hjemme hos pasienten og i kommunale behandlingsinstitu.sjoner etter henvisning fra sykehus, sykehjemslege eller fastlege. Målet er å ta godt vare på «gamle og skrøpelige» pasienter i overgangsfasene mellom sykehus og kommune og å fange opp pasienter utenfor sykehus som er i be.hov av raske avklaringer av sin helse.tilstand, for å slippe sykehusinnleg.gelse eller for å framskynde sykehus.innleggelse der dette ansees for nød.vendig. Prosjektet skal foreløpig gå over to år, og teamet har sett på de 98 første pasientene som ble henvist, for å gjøre en foreløpig oppsummering av resul.tater og erfaringer. Det kan se ut til at teamets arbeid har bidratt til å reduse.re antall utskrivningsklare døgn i UNN for Tromsø kommune, å reduse.re antall reinnleggelser, å forkorte sy.kehusoppholdene og å forkorte opp.holdene i kommunale korttidsplasser for pasientene i målgruppen. Teamet har også gjort seg mange positive og negative erfaringer, som allerede nå kan brukes til å planlegge og forbedre tjenester for eldre pasienter med flere diagnoser, og som kan brukes til å planlegge hvordan man organiserer helsetjenester i behandlingsteam. Både Nasjonal helse-og sykehusplan (4) og Primærhelsetjenestemeldingen (5) om.taler teamorganisering av helsetjenes.tetilbud, og pasientsentrert helsetje.nesteteam har kommet dette i møte. REFERANSER: 1. Høyem A., Gammon D., Berntsen G. Person.centered coordination in hospitals: A revi.ew at the crossroads of research and policy, International journal of integrated care, 2015, volume 15 2. Opdragsdokument fra Helse Nord RHF til helseforetakene 2013 3. https:/ /helsenorge.no/kvalitet-seksjon/Si.der/K vali tetsindika to rer-rapporter. aspx? kiid.sannsynlighet_for _reinnleggelse _av_ eldre 4. Meld.St. 11 (2015-2016) Nasjonal helse-og sykehusplan (2016-2019) 5. Meld.St. 26 (2014-2015) Fremtidens pri.mærhelsetjeneste -nærhet og helhet . MONIKA.MARIE.DALBAKK@)UNN.NO . ANGR-OLS@)ONLINE.NO . TRINE.BERGMO@)TELEMED.NO li:• UTPOSTEN 1 • 20161 Huttiheita . ALEXANDER WAHL• Redaktør primærhelse Helsebiblioteket.no Turnustiden spredte oss for alle vinder. De fleste hadde aldri vært der før -vi skulle til Huttiheita og lo over hvert fjerne navn vi kom over. Så ankom vi da, åpne og sårbare. Vi måtte tilpasse oss og bearbeide følelsene rundt sykdom, død og stress så godt vi kun.ne. For av og til var det skikkelig stress. En.somt stress. Men så hadde vi også fritid. Fritid frikoblet fra samfunn, venner og fa.milie. Så vi fant hverandre. Vi klynget oss sammen med de andre tilflyttede unge le.gene og kjærester -og dro på tur. Turen gikk til Talstadhesten i april. Og Hesten måtte bestiges med ski spent uten.på sekken i et bratt sildrende terreng, med svett panne og et bankende hjerte. Pernille og Christian hadde en engelsk setter med seg. Stegg het han. Det var speideren vår, opp mot vinden med vibrerende nesevin.gespill, sitrende i profil med lett flagring i ørene. Stegg strøk fordi leggen min på sma.le stier og jeg kunne flyktig stryke den sil.keglatte pelsen før han var forbi. Oppover gikk det, helt til vi kom opp på Sadelen-et platå med en såle av vintergammel snø. Nå var det skitid, nå lå det foran oss en hvit flate mot blå himmel. Vi satte avtrykk i snøen, vi var på jomfruelig grunn og Stegg hadde nytt land å forske ut. På kryss og tvers hadde han los mot molekyler i vin.den og han, som oss, trakk stadig ut mot utsikten, og travet av gårde mot kanten, mot kanten av en stor overhengende snø.skavl -på kanten av kanten. Så sto han der i profil og var konge på haugen med fem.hundre frie høydemeter under sine friske poter. Vi holdt pusten, turte ikke rope av frykt for at lydbølgene kunne utløse snø.ras. Han var et fantastisk syn, men likevel var dette for dumt, for tragisk, for idiotisk at dette kjøtthue av en hund ikke hadde forstand på enkle fjellvettregler. Christian tråkket forsiktig nærmere og kalte på han, innsmigrende, igjen og igjen. Tiden utvidet seg til en evighet. Stegg var sta, den var fri, den hadde hele verden under seg. Til slutt hadde den drukket nok fjelluft og ble fan.get inn med et velsignet bånd. Ennå hadde vi noen klyv igjen før vi en.delig kunne stå på toppunktet, løfte arme.ne over hodet og se ut over havet og peile inn sju prestegjeld. For det er slik når man kommer frem etter et langt slit: Man kan løfte armene over hodet -over at man har nådd toppen, at man har klart alle eksame.ner og alle prøvelser og passert alle snuble.steiner, at man fungerer som en del av sam.funnet, at man er verdsatt arbeidskraft, nesten omfavnet. Og det er da med bruset i blodet boblende på topp at noe helt enestå.ende hender -for vi er sju sjeler på tur som uventet får besøk av sju glidende havørn. De kommer nedenfra, vi ser på dem oven.fra. De ligger på linje i formasjon og spiller kun med vinden med styrefjærene som fallskjerm og ror. Det er ettårs gamle un.gørner som binder den forrevne kysten sammen til ett ørnerike. Et sus og et blunk senere seiler de rett over hodene våre, nes.ten som om vi kan kaste oss på for å seile med dem. Så hva skulle vi si til hverandre etter dette? Takk og pris for turnustjeneste og Hutti.heita.