LEDER: Bratt læringskurve

LEDER I Bratt læringskurve Flyktningebølgen som skyllet inn over landet sist høst har satt kommunene på en stor prøve når det gjelder helseberedskap. I min arbeidskommune Tynset ble et midlertidig asylmottak opprettet så å si «over natten» i begynnelsen av oktober, uten at ordfører, rådmann eller jeg som kommuneoverlege ble varslet -ikke før nyheten ble sluppet i lokalpressen samme dag som den første kontingenten av asylsøkere ankom. Selvsagt var vi innstilt på å stille opp i den nasjonale dugnaden for mennesker som i fluktens time trengte fritt leide til en ny og trygg havn i sine liv. Men for en distriktskommune med 5600 innbyggere og med tilmålte lege-og helsetjenesteres.surser, ble situasjonen nokså krevende da vi fikk 170 nye asylantbeboere i løpet av ro-14 dager. Da enda et mottak ble etablert i løpet av den påfølgende måne.den, opplevde vi situasjonen nærmest som en force majeure. Rundt jul hadde kommunen fått 300 flyktningebeboere på to nye mottakssentre. Det tas ofte for gitt at samfunnsmedisiner.en skal være i stand til å vurdere hjelpe.behovet i en slik situasjon. Selv om jeg hadde litt erfaring fra arbeidet med direkte bosatte flyktninger i nabokommunen Rendalen, var det ikke nok til å stå frem som kommunens medisinsk-faglige garan.tist for helsetjenester til flere hundre nye mottaksbeboere. En samfunnsmedisiner kan dessuten ikke operere alene, en må ha råd og spille på kompetanse fra flere hold. Følgelig opprettet vi et flyktningehelset.eam i kommunen -bestående av kommu.neoverlege pluss helsesøster og leder for psykiatritjenesten. Teamet innhentet erfaringer fra andre kommuner og vi oppdaterte hverandre om ulike saker. Jeg meldte meg inn i fagnettverket Smittevern.legene, fant gode råd i Helsedirektoratets veileder for helsetjenester til asylsøkere og leste meg opp i Folkehelseinstituttets MRSA-veileder. Rutiner for tuberkulose.kontroll måtte oppfriskes, likeledes basale kunnskaper om potensielle tilfeller av for eksempel malaria, polio og meslin.ger. Vårt flyktningehelseteam ble en viktig kommunikasjonskanal mellom mottak.ene og kommunehelsetjenesten, fast.legene, legevakten og kommuneadminis.trasjonen. Vi hadde hyppige befaringer og møter på mottakene, skaffet overblikk over situasjonen og hvem asylsøkerne var; hvor de kom fra, deres alder, sivilstand, familiesituasjon og behov for helsehjelp. De fleste i flokken var fra Syria, her var både familier og enslige, voksne og barn, men hovedtyngden var mennesker mellom 20 og 50 år. Asylsøkere i midlertidige mottak har rett til nødvendig helsehjelp. Ordinære fastlegetjenester og medisinske utrednin.ger må vente til man kommer i ordinært transittmottak. Det er en pedagogisk utfordring å informere om helsetjenesten og samtidig dempe forventingene om helsehjelpens innhold. Imidlertid fikk flyktningehelseteamet en god dialog med mottaksledere, ansatte og tolker. Vi fikk på plass grunnleggende kjøre.regler for rapportering, informasjons.utveksling og bruk av fastlege.tjeneste, helsestasjon og legevakt. Vi instruerte mottaksansette om hvilke medisinske tilstander som hører inn under kategorien «akutt» og hvilke symptomer og sykdomstegn de skulle være oppmerksomme på hos beboerne -fra feber og smertetilstander til psykoser. Etter hvert kom vi i gang med regel.messige allmøter på mottakene, der vi informerte beboere og ansatte om allmennmedisinsk helsestell og basale smitteverntiltak som hånd-og hoste.hygiene. Å håndtere en flyktningsituasjon dreier seg om målrettet rådgivning og informa.sjonshåndtering. En skal avklare behov og forventninger hos mottaksbeboere, engasjere fastleger og ansatte i kommune.helsetjenesten og sørge for at lokalbefolk.ningen holdes informert om hva som skjer. Min erfaring er at lokalpressen kan være en viktig støttespiller i arbeidet med å spre informasjon, dempe fremmedfrykt og skape positive holdninger. Flyktningsituasjonen har gitt norske kom.muneleger og fastleger en bratt lærings.kurve i sitt møte med problemstillinger knyttet til smittevern, infeksjonsmedisin, allmennmedisin og allmennpsykiatri. Samtidig har den gitt oss verdifulle erfarin.ger med bruk av tolketjenester og nyttig lærdom om kultur så vel som medisin. Vi har fått befatning med et glo balt sykdoms.spekter og innblikk i migrasjonsmedisin. Flere artikler i dette nummeret av Utposten gir innblikk i arbeidet med asylsøkere og flyktninger, vurdert fra hjelpeapparatet både lokalt og sentralt. Fastlege og smitte.vernlege Drude Bratlien beskriver virksom.heten i ankomstsenteret i Sør-Varanger.et av de første stoppestedene for asylsø.kere som kommer til Norge. Bratlien peker på tidspress, logistikkproblemer og manglende informasjonsflyt som store utfordringer i arbeidet med å få gjennom.ført lovpålagte helseundersøkelser og sikre asylsøkere adekvate helsetjenester. Overlege Trude Margrete Arnesen ved Folkehelseinstituttet meddeler parallelle utfordringer når hun beretter om hvordan nasjonale fagetater har samordnet inn.satsen rundt informasjonshåndtering og smittevernrådgivning, for å løse det hun karakteriserer som en logistikkrise i arbeidet med åta imot tusenvis av asylsøkere på noen få måneder. Når dette skrives har flyktningemigrasjo.nen i Skandinavia stagnert. Det skaper et tiltrengt pusterom til refleksjon -eller som fastlege og forsker Esperanza Diaz sier det i en kronikk i Bergens Tidende1 : en anledning til å evaluere hvordan vi jobber og hvordan vi organiserer våre tjenester, slik at vi kan få bedre evidens for å forstå hvilke tiltak som fungerer og hva som må til når vi skal ta imot flere flyktninger i årene som kommer. Diaz har rett når hun fremholder viktigheten av å evaluere. For ingenting tyder på at bølgen kommer til å stoppe med det første. TOM SUNDAR 1 Diaz E. Seks helsetiltak for flyktninger. Bergens Tidende, 16.1.2016. www.bt.no/meninger/kronikk/Seks-helsetiltak. for-flyktningene-3522687.html I UTPOSTEN 1 • 2016 Mi