Tilfeldig møte - klare erindringer.

Tilfeldig møte -klare erindringer ALLE HAR VEL OPPLEVD et tilfeldig møte som setter varige spor. T eg har flere slike opplevelser. En av disse var da jeg etter petanque-spill en onsdag i Val bonne i Syd-Frankrike satte meg ved siden av en flott dame ved lunsjbordet. Den norske klubben i området Cote d'Azur har ukent.lig møter hvor man spiller det ur-franske kulespillet petanque eller boule. Som boc.cia, men med stålkuler. MEN HVEM VAR SÅ DENNE KVINNEN? Hun heter T ohanne Hauge og under samta.lens løp kom det frem at hun hadde vært gift med en kollega og kullkamerat av meg. Det var Tore Birger (Biggen) Rud (1942-95), en av de tre som grunnla Utposten for over 40 år siden. Tore og T ohanne møttes den da.gen hun feiret sin 38-årsdag. Bryllupet sto i Stockholm, på Skansen, ti år senere -i 1993. Og det var storslagent. Med hest og kjerre som brudeskyss og mange gjester. TORE RUD HUSKER JEG GODT fra stu.dietiden. Spesielt husker jeg at han var svært opptatt av naturen. Da vi var på re.kruttskolen på Lahaugmoen sommeren 1963, kunne han etter vakt fortelle hvilke fugler han hadde hørt den natten, og også hvilke blomster han hadde observert. Og jeg husker han fortalte at hans store drøm var å gå på fottur i Kaukasus -for å oppleve flora og fauna der. ETTER STUDIET BLE HAN DISTRIKTS.LEGE på Harøy i Sandøy kommune på Nord-Vestlandet. I nærliggende distrikter bodde og virket Harald Siem og Per Wium. Disse tre kom sammen i 1972 og mente all.mennmedisinen trengte et forum for kon.takt, og slik så Utposten dagens lys. Bladet ble satt sammen på kjøkkenbenken hjem.me hos Harald på Aukra etter klipp og lim.metoden. Og gode støtter og hjelpere var kvinnene de var gift med. I et jubileumsin.tervju i Utposten nr. 5, 2012 omtales Tore som 'usedvanlig kreativ og kunnskapsrik, og en stor inspirasjonskilde'; mens Harald var 'strategen' og Per var «distriktsnisse» og en 'spissformuleringens mester'. T eg vil tro at Tore også bidro med sin kokkekunst slik at redaktørmøtene ble kulinariske høydepunkter. Utposten lever fortsatt i beste velgående og er, sammen med EYR, 11•• UTPOSTEN 4 • 2016 et forum og treffpunkt for allmennprakti.kere over hele landet. Tore Rud ble ikke lenge i distriktslege.stillingen. Som mange allmennpraktikere ble han opptatt av psykiatrien. Ikke så rart, da det psykiatriske sykdomspanorama ut.gjør en stor del av den allmennmedisinske hverdag. Han ble etterhvert spesialist og overlege. Han arbeidet også mye i Sverige. Etter at kullet vårt tok eksamen våren 1968, var det flere som utsatte turnustje.nesten og arbeidet der. T eg var en av dem. Sverige var også populært som arbeids.plass både før eksamen og etter at vi var ferdige leger. Den trenden har snudd nå. VED SIDEN AV LEGEGJERNINGEN, var Tore svært glad i (og også svært flink til) å lage mat. Sammen med Tohanne laget han «Det syngende kjøkken» hjemme i leilig.heten på Frogner. Her tok de imot selska.per og gjester til kulinariske nytelser. De kunne også leie lokaler hvis det var flere gjester enn de hadde plass til i egen spise.stue. Det var mye musikalitet i familien, og det ene barnet til T ohanne er den kjente ar.tist Rein Alexander. Så i tillegg til god mat, var det musikk og opptil firstemt sang ved måltidene. Og reklame var ikke nødven.dig. Her spredte nyheten seg om det syn.gende kjøkken seg etter munn til munn.metoden. TORE DØDE SÅ ALT FOR TIDLIG i 1995, bare 52 år gammel. Han hadde akkurat av- Legen, livskunstneren og Utposten-grunderen Tore Rud gikk så altfor tidlig bort i 1995. sluttet en jobb som overlege på Sater psyki.atriske sykehus i Sverige. Han skulle reise til Russland (kanskje oppleve den ønskede fotturen i Kaukasus?), men var på Salen og hadde akkurat gått en runde golf, da en hjerneblødning gjorde slutt på livet hans. Da jeg, etter mitt første møte med T ohanne, skrev til andre kullkamerater om min opp.levelse, kunne min venn Finn Nilsson for.telle at han også hadde hatt kontakt med T ohanne Hauge, eller Tanne, som hun da kalte seg. Tanne og mannen, Svein Kors.havn, var bosatt på Klokkarvik på Sotra i begynnelsen av 70-årene, hvor Finn i noen år var distriktslege. Og de hadde hatt en god del kontakt. Også en pussig tilfeldig.het. KJELD MALDE