Kan vi feire fastlegeordningen?

FASTLEGEORDNINGEN. TEMA Kan vi feire fastlegeordningen? . STEi NAR WESTI N • Fastlege og professor i sosialmedisin I sommer er det 15 år siden fast. legeordningen ble innført i Norge. Trondheim var en av forsøkskom. munene gjennom 1990-tallet. Ble reformen vellykket? Vi glemmer fort. Mange opplever kanskje at det er en selvfølge at alle her til lands si.den r. juni 2001 har rett til å velge seg en navngitt fastlege. Når nær 99 prosent av befolkningen nå faktisk gjør det, er det fris.tende å si at -ja, fastlegeordningen virker. Men så enkelt er det ikke. Virker for hvem? For pasientene, for oss fastleger, for våre samarbeidspartnere, for myndighete.ne? Og hva var alternativene den gangen Tore Tønne som helseminister loset refor.men gjennom i Stortinget? Er ordningen levedyktig framover? Slike spørsmål er al.lerede på dagsorden i møter og samlinger blant leger og politikere utover i landet. Fastlegeordningen er en underlig skap.ning. Tidvis har den høstet støtte både fra venstre og høyre side i det politiske land.skapet. For oss leger består den både av bin.dinger og frihet, en blanding av offentlige rammer og fri yrkesutøvelse. Opprinnelig ble den lansert fra faglig hold, fra grupper av allmennleger som hadde vært på studi.ereiser i England og Danmark og latt seg -eller oss, får jeg si -imponere av den høye faglige standarden vi opplevde i de langva.rige lege-pasientforholdene de hadde der. De var «husleger» på en helt annen måte enn i norske byer. De kjente sine pasien.ter og deres familier. Ikke slik som her i Trondheim før forsøksordingen med pa.sientlister fra 1993. Da het det seg at Ris.vollan legesenter, som eksempel, hadde like mange aktive pasientjournaler som hele Tromsø bys befolkning. Selv jobbet jeg en tid som allmennlege på et annet legesenter, og minnes en ende.løs rekke av «engangspasienter» som jeg visste lite om, og som jeg kanskje ikke kom til å se igjen. «Doctorshopping» -ble det UTPOSTEN 6 • 2016 .fl syrlig kalt blant våre britiske kolleger. Slikt kunne det aldri bli noen god legetje.neste av, mente de -og vi. Egentlig var dette mest et by-problem. Ut.over i småkommunene sørget fjell og fjord og ferger for at forholdet mellom pasient og lege var mer enn fast nok. «Blir det fastere nå, slutter jeg», hørte jeg den lokale dis.triktslegen i Selje sukke en gang jeg var på besøk der. I utkantene var problemet man.ge steder at legevikarer kom og gikk, iblant med så mange skifter at vi måtte tåle vitsin.gen fra Nord-Norge -at definisjonen av en fastlege der var å ha samme lege når du gikk ut av kontordøra som da du gikk inn. Så kom loven om helsetjeneste i kommu.nen i 1984. De statlige distriktslegene for.svant, og kommunene fikk ansvaret for pri.mærhelsetjenesten. I en lang periode var det ulike slags ordninger for primærleger, noen også med fast lønn. Men myndighete.ne opplevde nok at de hadde lite styring både med legefordeling og faglig innhold. En fastlegeordning, som den i England fra 1948, ble svaret, og da for hele landet. Det skjedde ikke uten strid. Fra Oslo hør.te vi at det ble ropt om tvang og stalinisme. Hvorfor skulle man ikke kunne gå til den legen man selv ønsket? Inntil det roet seg da de også der forstod at det var «fritt valg av fast lege». De fleste fikk beholde den le.gen se selv ønsket. Frivillig bytte av lege Trondheim var en av forsøkskommunene da fastlegeordningen ble innført for r5 år siden. inntil to ganger pr. år ivaretar stort sett be.hovet for å unngå de vanskelige relasjone.ne. Og så får vi fastleger finne oss i at vi ikke fritt kan velge våre pasienter. Slik må det være. Siden har det vært nokså stille om selve reformen. Avisenes forsider og politiker.nes dagsorden preges stort sett av syke.husenes problemer. Men innad blant fast.legene murres og knurres det. Vi har opp.levd en stadig økende arbeidsbyrde, ikke minst med samhandlingsreformen, uten at antallet fastleger har økt nevneverdig. Som «selvstendig næringsdrivende» har vi ingen regulert arbeidstid. Min egen har økt jevnt og trutt, og når jeg nå forlater mitt kontor i seks-sju-tiden sitter det gjerne et par av kollegene mine der med administra.sjon og papirarbeid. Vi bryter akkorden, hele tiden, ville vi sagt om vi hadde forstått de gamle fagforeningenes strategi. Det er altså ikke en knirkefri ordning som nå feires. Men vi får notere som en suksess at fastlegene rangerer nesten på topp i målinger av hvilke offentlige tjenes.ter folk flest er mest tilfreds med, tett bak bibliotekene og Vinmonopolet. Innlegget har vært publisert i Adresseavisen, Signert-spalten 19.07.2016 . STEINAR.WESTIN@)NTNU.NO