Utpostens dobbeltime – Fastlege på sin hals - Åge Bjærtnæs intervjuet av Kristine Asmervik

UTPOSTENS DOBBELTTIME I 0 • aste a s,n Aage Bjertnæs . 1NTERvJuET Av KR1sT1NE AsMERv1K Lenge før fastlegeordningen ble en realitet lanserte Aage Bjertnæs den modige ideen om et listesystem for pasienter i allmennpraksis. Det var best om pasienter forholdt seg til faste leger, mente han og kollegene ved Risvollan legesenter i Trondheim. Etter hvert fikk han sine visjoner oppfylt, men hvilke overveielser gjør han i dag -etter 15 år med fastlegeordningen? Det var rett etter turnustjenesten i 197 4 at Aage Bjertnæs, sammen med fire gode stu.diekamerater, innledet sin seilas som all.mennlege og startet opp Risvollan legesen.ter. Allmennpraksis skulle gi mersmak og samarbeidet vare helt frem til pensjons.alder, men nå er Bjertnæs den eneste yrkes.aktive igjen av den opprinnelige besetnin.gen på fem leger. -Vi har hatt et generasjonsskifte og fått unge leger inn i praksisen, men for meg er det inspirerende og utfordrende å arbeide sammen med de nye, sier nestoren i faget, når vi møter ham på kontoret til en «dob.belttime» for Utposten -og en samtale om utviklingen av fastlegeordningen. KOPF-prinsippet UTPOSTEN: Hvor kom egentlig ideen om «le.gesenter» fra? Hadde dere erfaring med allmennlegekontor fra studietiden i Tysk.land? -I 1970-og 1980-årene begynte allmenn.leger å slå seg sammen i gruppepraksiser. Da vi kom i gang med Risvollan legesenter, var det fra før to legesentre i Trondheim: et på Byåsen og et på Hallset. Kommunen øn.sket at vi skulle etablere oss på Risvollan fordi distriktet på denne siden av Nidelva var uten legetjenester. Kommunen stod for lokalitetene og vi planla og drev legekon.toret slik vi mente det burde være, sier Bjertnæs. Selv om de fem unge «grunderne» hadde liten erfaring, var de ikke uforbe.redt. For mens de ennå var turnuskan.didater, hadde de rukket å reise rundt og se på legekontorer både i Norge og nabolandene. Med seg hadde de en arkitekt -ingen ringere enn kona til Aage Bjertnæs -som tegnet ut de.taljer for hvordan legekontoretskulle tilrettelegges. Og resultatet viste seg å være prima, for legene holdt stand i det samme kontoret i 38 år, inntil de -bare for noen år siden -flyt.tet inn i større lokaler på samme adresse. UTPOSTEN: Hva fikk deg allerede som turnus.lege til å tenke på å bli allmennlege? -T eg skulle egentlig bli barnelege og had.de den gang fått en utdannelsesblokk innen pediatri ved Universitetet i Lund i Sverige. Men jeg gikk litt lei av sykehussystemets hierarki. T eg ville søke meg ut til et friere sted, og planene om et legesenter begynte å ta form. Da jeg fikk de andre kollegene med på laget var saken klar. Vi dro til Trondheim med intensjoner om å arbeide sammen i fem år i allmennpraksis. Vi ville prøve livet utenom hospitalet som vi inntil da bare hadde 'smakt på', bortsett fra det halve året i distriktsturnus, minnes 71-åringen. UTPOSTEN: Og nå har du lagt bak deg en ær.verdig yrkeskarriere? -Ta, men jeg kan jo ikke si at jeg har vært fastlege så lenge! Til å begynne med var jeg 'bare' praktiserende allmennlege, men etter hvert ble jeg spesialist i allmennmedisin. Da Trondheim i 1993 ble valgt som prøvekom.mune for det nasjonale fastlegeprosjektet, hadde vi på Risvollan fungert som 'fastleger' i åtte år. I 1985 fikk vi vårt selvutviklede da.tasystem Norstar, og allerede den gang stilte vi krav til våre pasienter om at de måtte vel.ge en fast lege ved senteret. UTPOSTEN: Hva er drivkraften din i det å være fastlege og allmennpraktiker? -Teg har alltid vært komfortabel med å være «førstelinjelege» -den som møter den syke aller først; ikke bare på legevakt men også på kontoret. Etter hvert som vi ble fast.leger, fikk vi også lov til å ha en kontinuer.lig rolle, og nettopp dette ordet ble lansert av Legeforeningen i 1977 i KOFF-prinsip.pet: kontinuerlig, omfattende, personlig og for.pliktende, understreker Bjertnæs. KOFF-prinsippet og fastlegerollen har gitt ham et mer helhetlig ansvar for pasien.tene, sier han. Før fastlegeordningen ble innført, mottok han pasienter fra hele byen. Kom man ikke inn på et legekontor ett sted, så ringte man til det neste for å få time. I 1970-og 80-årene var det ikke uvanlig at folk i Trondheim hadde fire til fem journa.ler fordelt på forskjellige legekontorer. -Som fastleger fikk vi en forpliktelse overfor pasientene -som på sin side stilte krav om å komme inn på sitt legekontor og få den hjelpen de trengte. Og vi ble godt kjent med dem. Opp gjennom årene har jeg forholdt meg til familier med opp til fem generasjoner. Å kjenne noen godt be.tyr at den dagen de blir syke, så kan du av og til se direkte med det diagnostiske blikk hva som feiler vedkommende. Det er en yr.kesfordel jeg har satt stor pris på, sier han med ettertrykk. Hold ut -men gjør noe annet i blant UTPOSTEN: Det er en unik erfaring å være fast.lege over tid. Det kan man ikke lese seg til. Men det er også krevende. Hva gjør at du holder ut? -Da vil jeg svare som den engelske nes.toren T ohn Frey, som satt i sin praksis i Ken.sington i 46 år. Han sa til meg en gang: «You see, when you grow older and your patients grow older, you will see that your patients become your friends.» -Saken er at vi over tid blir knyttet til pasientene på en spesiell måte. Vi kommer nært innpå dem -og på den populasjonen vi skal ta vare på. Professor Per Fugelli snakker om «flokken vår, som vi må ta vare på». Som allmennleger har vi alle en UTPOSTEN 6 • 2016 li UTPOSTENS DOBBELTTIME I flokk som vi skal stelle pent med. Dette er absolutt den største fordelen med fastlege.ordningen. Vi er privilegerte som fastleger, vi har et definert ansvar som påhviler oss, sier Aage Bjertnæs. Samtidig understreker han viktigheten av å gjøre andre ting. I alle yrker kan man gå trøtt en dag, fremholder han, og forteller at han selv, etter ro år som allmennlege, fant ut at han trengte en eller annen form for 'på.fyll'. Han tok et halvt års permisjon og job.bet ved Institutt for samfunnsmedisin: -Jeg var opptatt av pasientinformasjon. Jeg laget pasientinstruksjonsfilmer til bruk i undervisningen av allmennpraktikere og jobbet med kurs i videreutdannelse på konsultasjonsbasis. I dette arbeidet benyt.tet jeg skuespillere fra Trøndelag teater og instruktører fra England. Etter hvert så jeg at det å drive veiledning og undervisning av studenter og kolleger var med på å utvi.kle meg selv som lege, sier han. Bjertnæs ble også engasjert i forebyggen.de medisin og arbeidsmedisin. Han var be.driftslege på si for inntil noen år tilbake, og fikk innsikt i hva yrke og arbeid har å si for utvikling av sykdom. -Det er godt å gjøre noe annet, reise ut eller ta en annen jobb for en periode, og så komme tilbake i allmennpraksis. Slike av.brekk bør man legge bedre til rette for i kommunene, mener han. UTPOSTEN: Du er nylig blitt 71 år og «still going strong» som fastlege. Hva er plane.ne dine fremover? -Jeg tar et år om gangen. Jeg har en av.tale med Trondheim kommune om å være fastlege ut neste år. Om jeg fremdeles føler like mye for faget, ser jeg ikke bort fra at jeg jobber enda et år! sier han, og forteller at pasientene hans ofte lurer: «Når skal du slutte da, Bjertnæs?». Satt ut av spill Intervjuobjektet er ikke bare en allsidig all.mennpraktiker. Han har skrevet flere bøker, blant annet flere utgaver av Huslegen-bøker for selvhjelp. Han har også deltatt i radiopro.grammet Kjerringråd med Miriam Wildund. -Programmet var egentlig et eksperi.ment som NRK gjorde, så ringte Wiklund og spurte om jeg kunne være med i pro.grammet og sensurere det som var farlig, og ikke farlig, av rådene som ble gitt. Program.met skulle bare gå to ganger, men det ble så populært at vi fortsatte i 17 år, smiler han. UTPOSTEN: Det ble også en bok av dette radio.programmet? -Ja, forlaget ville at doktoren i program.met skulle skrive bok. Jeg tenkte det måtte bli en bok som folk kunne ha bruk for, så jeg kjørte ut statistikk over konsultasjone.ne jeg hadde hatt i løpet av de seks årene vi hadde hatt datajournaler. Dette var i r99r. Så skrev jeg om de roo hyppigste årsaker til at pasienter oppsøkte lege. Det ble til en bok som het Knipetak, tiltenkt som rette.snor for pasientene når de skulle søke råd. Bjertnæs ble selv rammet av sykdom da han fikk et slag for noen år siden, det skjed.de da han var ute på en luftetur med hun.den en tidlig mars-morgen: -Under turen ble jeg så rar i den venstre hånda. Jeg gikk hjem og satt på kaffen, leste avisen og så dro jeg på kontoret. Jeg trodde hånda var nummen på grunn av overan.strengelse; jeg skrev jo mye på den tiden og var petit-journalist for Adressa. Det gikk med mange kvelder til skrivearbeid. Men det viste seg å være en fullstendig villfarel.se, for etter hvert kom parestesier og jeg kjente det også i ansiktet. Jeg jobbet ut da.gen, så ringte jeg nevrologen som ba meg komme rett til sykehuset. Der ble det tatt MR av hjernen som viste en hjernetrom.bose i thalamus. Jeg hadde en samtale med en fornuftig nevrolog, det resulterte i at jeg tok pause fra jobben. Siden ble det ganske mye følelser: Hørte jeg fin musikk, så rea.gerte jeg. Sa noen noe pent eller stygt, så reagerte jeg. Jeg kunne jo ikke sitte her i jobben som fastlege og være så overfølsom! Da måtte jeg ta mine første tre måneder borte fra jobb ... Det var slitsomt å være syk- Aage Bjertnæs har bestandig vært opptatt av medisinsk formidling. Han har gjort suksess som forfatter av en rekke høker med helseråd til folk flest. li UTPOSTEN 6 • 2016 UTPOSTENS DOBBELTTIME Aage Bjertnæs er opptatt av å bedre tilgjengeligheten til fastlegene. Han har vært primus motor i arbeidet med åta i bruk «Time samme dag»-systemet i Norge. Ordningen går ut på å øke åpne felt i timeboken gradvis mot 65 prosent ledige timer to dager i uken, og 50 prosent de øvrige dagene. meldt, så jeg har full medlidenhet med alle som er i den situasjonen. Det er fælt, sier Bjertnæs og ler godt. Etter de tre månedene ba han pent om å få jobbe litt igjen. Først gjenopptok han ar.beidet som bedriftslege, og etter seks må.neder var han tilbake i allmennpraksis. -Å bli syk har vært litt av en erfaring. Nå vet jeg hvordan det er å bli rammet av en hjernetrombose, men også at det kan gå vel.dig bra å leve med den. T eg har kun to visne fingre og alt annet fungerer jo helt fint. Kun detaljbevegelser henger igjen, sier han. Nesten kastet ut UTPOSTEN: Du har bidratt til å utvikle norsk allmennmedisin som spesialitet, og ikke minst er du en av initiativtakerne til fast.legeordningen. Hva var din rolle i proses.sen og hvordan tenkte du? -Ideen rundt en fastlegeordning dukket opp da jeg i 1980 skrev en lederartikkel i Utposten. T eg var redaktør og kom med føl.gende påstand: «Fastlønn eller stykkpris gjør ikke fremti.dens primærleger bedre skikket til å ta vare på pasientene i dette landet. Et lukket liste.system, som det engelske eller danske, ville skape et oversiktlig og fruktbart system for både pasientene og legene. Tre fjerdedeler av våre pasienter bor i større byer og tettste.der, resten blir behandlet av distriktsleger som allerede er i distriktets begrensning og der fungerer de jo som listeleger.» -Utsagnet falt 'libertinere' tungt for brys.tet og Legeforeningen var ikke begeistret. Noen mente dette var kryptokommunis.tisk. Mantraet den gang var at man skulle utøve legegjerningen fritt og uten begrens.ninger, og pasientene skulle når som helst kunne bytte lege eller kunne henvende seg til det legekontor de fikk komme inn til, minnes Aage Bjertnæs. I tillegg skrev han en artikkel om Etable.ringsloven som kom i 1980 -og som skulle begrense sykehusenes rett til å suge til seg alle de nyutdannede kandidatene. Man ville begrense etableringen av legestillin.ger i sentrale strøk av Norge. Det var en ka.tastrofal legemangel i Nord-Norge og også i Trøndelag, forteller han: -Her satt vi, 30 leger i Trondheim, og skulle serve en populasjon på 140 ooo. Så vi tiljublet Etableringsloven. Det falt Lege.foreningen tungt for brystet og vi ble på en ekstraordinær generalforsamling i Sør.Trøndelag legeforening forsøkt fratatt våre verv som formann og viseformann. Men jeg og min kollega Arne Ivar Østensen, be.stemte oss for å bli. Man kan ikke bli tvun.get til å gå av som tillitsvalgt med mindre man har gjort noe galt. Og det hadde vi jo ikke! Så vi ble værende som tillitsvalgte trass i at våre meninger var kontroversiel.le, sier han. I UTPOSTEN 6 • 2016 li UTPOSTENS DOBBELTTIME I Han synes det er besnærende å tenke på hvordan fastlegesystemet er blitt en av de mest populære ordningene i landet på uli.ke meningsmålinger -sammen med Vin.monopolet, riktig nok. -Jeg var opptatt av å få på plass et fast.legesystem. Jeg reiste i en rekke praksis.besøk til England, Danmark og Nederland. Der hadde man fastlegeordninger. Vi var flere som var overbevist om at det var slik vi også ville ha det i Norge. Da fastlegefor.søket kom i 1993, var jeg glad for at Trond.heim ble forsøkskommune sammen med Tromsø, Lillehammer og Åsnes. Forut for sin tid UTPOSTEN: Når du tenker tilbake til 1980-åre.ne og på visjonen du hadde om et listesys.tem -ble det slik du forestilte deg? -Ja på mange måter. Jeg er godt fornøyd med fastlegeordningen, men jeg tror den kunne ha fungert enda bedre hvis vi hadde hatt en dag i uken til møte-og samhand.lingsaktivitet og sykebesøk. Mine beste år som fastlege har vært de siste fem: Isteden.for å ha kommunale plikter har jeg kunnet ta planlagte hjemmebesøk og følge opp dårlige pasienter, oftest kreftpasienter, oggå i møter med samarbeidspartnere. Dette er ting vi fastleger har stort behov for! Bjertnæs har tenkt mye på hva som skal til for å få en virkningsfull fastlegeordning. Et av hovedkriteriene er at folk skal ha en til. li UTPOSTEN 6 • 2016 gjengelig fastlege. Som svar på dette, har han selv grunnlagt konseptet Time samme dag. -Dette har gitt økt tilgjengelighet til le.gene. Dersom det er to til tre ukers ventetid for ting som bør håndteres raskere, blir det oftest legevakten som må løse problemet. Men legevaktslegen skal ikke gjøre arbeid som fastlegene skal gjøre! -Så må jeg nevne noe som ikke fungerer godt nok, og det er retten til ny vurderingeller «second opinion». Hvor mange pasi.enter kommer og skal ha en second opini.on? Kanskje to i året! Folk tror at dersom de skal få en vurdering av en annen lege, så må de bytte lege. Det må de jo ikke. Kvalite.ten i fastlegeordningen ville vært bedre, mener jeg, om flere benyttet denne mulig.heten til ny vurdering. UTPOSTEN: Hva tror du er årsaken? -Jeg ser to grunner til at second opinion blir lite brukt. Den ene er at det er lite kjent blant publikum og den andre er at få av våre kolleger benytter seg av muligheten. Vi leger bør kunne si til pasientene: «Jeghører du ikke er fornøyd med det vi har kommet frem til, og da vil jeg oppfordredeg til å få en fornyet vurdering av en an.nen kollega. Det kan du gjøre her eller på et annet legesenter. Du behøver ikke bytte lege for dette. Legen vil da sende meg en kopi av vurderingen.» -Det tror jeg vil styrke kvaliteten på tje.nesten. Og jeg tror ikke at det vil føre til flere legebytter. Heller omvendt: færre vil bytte! Man unngår da å kjøre seg fast i pro.blemstillinger som vanligvis utløser et fastlegebytte, påpeker han. Sett i samhandlingens lys var legene ved Risvollan legesenter forut for sin tid. I 1993 organiserte og grunnla de et medisinsk senter i etasjen under legekontoret. -Der har det jobbet mange fagfolk. Å ha nærhet til samarbeidspartnere er bra. Spe.sielt vil jeg nevne tilgang til psykologer som vi kan møte, diskutere felles pasien.ter med eller invitere til konsultasjonsammen med. Å diskutere i felleskap er verdifullt. Det gir raskt tilbud om hjelpmed problemstillingene, og man slipperlange ventetider på poliklinikker. Skal jegønske noe for fastlegekontorene i fremti.den må det være at de får tilknyttet psyko.loger i praksisen. Forbedringspotensial UTPOSTEN: Er fastlegeordningen holdbar i femten år til? Hva må til for at den skal ta.kle de utfordringene vi allerede har nevnt? -Fastlegeordningen er kommet for å bli,men den må stadig forbedres. Det er viktig at fastlegene er med å samhandle, men for å klare det må vi ha tid -tid til å samhandle på lik linje som kollegene i sykehusene vi skal samhandle med. Fastleger i rollene som aktører og premissleggere har nesten ikke vært synlig. Vi har i for liten grad vært tatt med på råd, sier en engasjert Aage Bjertnæs. For å få til dette, peker han på tillits.mannsapparatet og de lokale allmennlege.foreninger som er fastlegenes representan.ter: -De bør inviteres til samarbeid med sy.kehusene. Så kan de rapportere til flokken av allmennpraktikere om hva de kommer frem til, og ta med fastlegenes meninger om løsninger tilbake til sykehusene, slik at samhandlingen ikke bare blir på sykehuse.nes premisser! -Det er ikke bra når det er skjevbalanse i samhandlingen. Tiltakene blir da ofte ikke gjennomførbare, legger han til. Samtalen vår kommer inn på fordelene med elektronisk journal. Før legene fikk elektroniske journaler, minnes han, løp le.gesekretærene inn og ut av arkivet og hentet journalene til pasientene neste dag, og satte på plass journaler som var benyttet dagen før. Dessuten skulle alle laboratoriesvar ogrøntgensvar sorteres inn i journalmappene: -Legen satt og skrev med kulepenn i journalen og på resepten. Det var jo nesten slik at man en sen kveld ikke selv skjønte hva man hadde skrevet. Likevel: EPJ-utvik.lingen synes jeg har vært skuffende. Vi må fortsatt registrere, men det er langt igjen til å få et godt system for å få ekstrahert det vi har skrevet i egne rapporter om egen prak.sis, forteller han. Og han fortsetter: -Det var en av de største gevinstene ved det journalsystemet vi selv laget den gan.gen på 80-tallet. Da kunne vi ta ut rappor.ter selv som gav oss raskt svar på egne sta.tistikker, som for eksempel de roo mest vanlige årsakene til at pasienter oppsøker lege. Egenrapporter, forprogrammerte el.ler egendefinerte rapporter, burde kunne ligge som en mulighet i journalsystemene.Da kunne man ha mulighet til å følge med og kvalitetssikre hvordan det gikk med di.abetikere eller hypertonikere i egen prak.sis. Vi har behov for et bedre analyseverk.tøy i allmennpraksis! UTPOSTEN: Til slutt, hvilket råd vil du gi til unge allmenn praktikere? -Vær lydhør i møte med pasienten. La de få snakke ut, ikke grip ordet og eller prat for mye selv. Når du har lyttet, så spør om du har oppfattet riktig. Og når du konklu.derer: Spør om pasienten er enig i den vi.dere behandlingen. Da får du en fornøyd pasient og du selv vil få en god hverdag!