Utpostens dobbelttime: Mann for sine meninger - Gisle Roksund intervjuet av Tom Sundar og Stine Søndenå

UTPOSTENS DOBBELTTIME I • onn or sine Gisle Roksund . 1NTERvJuET Av ToM suN . AR oG MONA søN . ENÅ Folk som har sparret mot Gisle Roksund i en frisk debatt kan bevitne at han har ordet i sin makt. Den tidligere legeforeningsbautaen er fortsatt en markant stemme og meningsbærer for fastlegekorpset. De siste årene har han dessuten finslipt sitt talent som skribent og folkeopplyser. Via sosiale medier blir hans petit-artikler i lokalavisa Varden delt med store leserskarer. -T eg vet ikke om jeg skal skrive om fastle.geordningen eller om forakt for pasiente.ne, sier Roksund når vi spør om hans siste skriveprosjekter. Men en ting er åpenbart: Han har mye å meddele. Det bedyrer han idet vi begir oss inn i Legenes hus i Oslo. Ute er det sterke høstfarger, men inne på møterommet Refsum er det ikke annet å la blikket hvile på enn innredningen -samt et maleri på veggen som fremstiller en av medisinens store menn. -T eg husker ham fra min studietid, smiler Roksund og nikker mot portrettet av profes.sor Sigvald Refsum (1907-91). -Han var en autoritet, en fagmann til fingerspissene, men også en som satte pasientene først. Kanskje er den beskrivelsen vel så tref.fende for Utpostens intervjuobjekt? Det som er sikkert er at også han hører hjemme i Legenes hus, som var hans arbeidssted i den perioden han var leder for NSAM (Norsk selskap for allmennmedisin) og se.nere NFA (Norsk forening for allmenn.medisin) i 2003-11. -Det er alltid inspirerende å komme hit, og så må jeg si at jeg er stolt over å være en del av en organisasjon som setter faget like høyt som fagforeningsarbeidet. Den faglige akti.viteten i Legeforeningen er flott, ja impone.rende. Den må vi ta vare på og videreutvikle! li UTPOSTEN 7 • 2016 UTPOSTENS DOBBELTTIME • men,n Dersom fastlegeordningen skal bestå må den styrkes betraktelig i de nærmeste årene, understreker Gisle Roksund. Fastlegeordning i stabilt sideleie I årene han var foreningsleder, ukependlet Roksund mellom hjemstedet Siljan i Tele.mark og Oslo, men en dag i uka skjøttet han sin fastlegepraksis ved Klosterhagen legesenter i Skien. Fortsatt er han mye på farten; han deltar på kongresser, kurs og seminarer i inn-og utland. Engasjementet er det ikke noe å si på. Som da han tidligere i høst tok turen til Tromsø for å være med på jubileumsseminar i anledning av at fast.legeordningen er r 5 år. Og med dette er vi inne på dagens første samtaleemne: status for fastlegeordningen. -I Tromsø fikk vi belyst historikken og intensjonene bak fastlegeordningen så vel som retningen vi går i. En av møtedelta.kerne, Tom Christiansen -som var pro.sjektleder for innføringen av fastlegeord.ningen -kom med klar melding om at avtaleverket ikke er godt nok utnyttet og at fastlegeordningen ikke har fulgt med i utviklingen i helsetjenesten. Mens spesia.listhelsetjenesten og kommunale tjenester vokser, har fastlegeordningen -til tross for nye oppdrag i forbindelse med samhand.lingsreformen og økte forventninger hos publikum -ikke hatt tilsvarende vekst. Sant å si ligger fastlegeordningen i stabilt sideleie. Det er bekymringsfullt. Hvis det ikke skjer noe i løpet av fem års tid, er det flere enn jeg som frykter at ordningen råt.ner på rot, sier Roksund. Han går i rette med sentrale helsemyn.digheter som han mener ikke tar faresigna.lene på alvor. Heller ikke kommunene ser de mørke skyene i horisonten: -Når Lege.foreningen tar til orde for å styrke fastlege.ordningen, er responsen laber. Allerede i 2009 påpekte vi i statusrapporten Tillit -trygghet-tilgjengelighet at det var behov for vekst og for å etablere større legesentra med flere profesjoner. Andre aktører har sagt det samme, men dette blir ikke fulgt opp av myndighetene. UTPOSTEN: Hvorfor er det avgjørende å få vekst i fastlegeordningen? -Spesialisthelsetjenestens totaltilbud vok.ser og det blir flere organspesialister. Sam.tidig skal jo fastlegene ha en medisinsk.faglig koordinerende rolle i primærhelse.tjenesten, men uten vekst vil det bli for mye arbeid på den enkelte. Fastlegene er helt sentrale i dette bildet. 'Gullet' i fastle.geordningen er kontinuiteten i lege-pasi.ent-forholdet. Dette må fremmes! Det er dette våre utenlandske kolleger peker på når de gir honnør til det norske helsesyste.met. Internasjonal forskning viser at varig.heten av lege-pasient-forholdet påvirker for eksempel henvisningsratene til annen.linjetjenesten: Leger som kjenner sine pasi.enter og er trygge i sin rolle, henviser min.dre. Det gir lavere forbruk av spesialist.helsetjenester, og det er noe som helse.myndighetene bør interessere seg for! Folk må ha en 'dokter' Roksund er kritisk til departementets og primærhelsemeldingens forslag om å eta.blere såkalte primærhelseteam i framtida. Hans skepsis skyldes ikke manglende tro på teamarbeid; den beror på farene ved si.lotenkning -og på at fastlegene skal få for liten tid til sine primæroppgaver: diagnos.tikk og behandling. -Vi har mange samarbeidsarenaer alle.rede: ansvarsgrupper, dialogmøter, møter UTPOSTEN 7 • 2016 li UTPOSTENS DOBBELTTIME I med skole og barnevern og så videre. Når pasientene har sammensatte problemstil.linger og livsproblemer knyttet til for ek.sempel økonomi og arbeidsløshet, skal vi selvsagt samarbeide med sosionomer og psykologer og andre. Og at det er fornuftig å få sykepleiere inn i legekontorene, tror jeg så gjerne. Det jeg er skeptisk til, er en diagnoseorientert tilnærming der syke.pleiere skal ta hånd om KOLS, diabetes og hypertensjon. Man snakker allerede om KOLS-sykepleiere og diabetessykepleiere. Teamtenkning er en god ting, men det er legene som må lede og koordinere det me.disinske arbeidet. -Mitt andre poeng er at fastlegene ikke bare skal være koordinatorer. Vi skal ha tid til å være doktre! Vår jobb er å diagnostise.re, utrede og behandle. Og så skal det være enkelt for folk å komme til legen! Tilgjen.geligheten til en personlig lege er noe av det som betyr mest for folk, men hvis vi skal organisere oss i team som innebærer at vi får glava-lag av fagfolk mellom pasi.entene og dokterne, ja så roter vi oss bort, sier han. UTPOSTEN: Hva må til for å trygge kontinuite.ten i fastlegerollen? -Det er en utfordring. Jeg registrerer slita.sje i fastlegekorpset, likevel ser jeg ingen alternative og bedre måter å organisere all.mennlegetjenesten på, enn vår fastlegeord.ning. Den må bestå, den er et udelt gode. Så må vi selvsagt forbedre ordningen, og da er spørsmålet: Hvordan få unge leger til å bli? Jeg opplever stor interesse for allmennme.disin blant medisinstudenter og turnusle.ger, men samtidig hører jeg unge allmenn.leger si: Hvor lenge orker jeg å stå i dette? Dagens unge vil ikke jobbe like mye som vi eldre har gjort, de er opptatt av familiefor.pliktelser og de er ikke like villige som min generasjon til å ta opp lån og kjøpe seg praksiser. Dette er en virkelighet vi må ta inn over oss, fastslår 65-åringen med alvor i blikket. Han legger inn en kort kunstpause før han hever stemmen: -Derfor er det rett og slett ubegripelig at våre myndigheter ikke går inn for å opprette utdanningsstillinger i allmennmedisin. Dette som både Legefo.reningen og fagmiljøene har arbeidet for i så mange år! Myndighetene virker uinter.essert og skyver i stedet ansvaret over på kommunene. Det er en laissezjaire-hold.ning. Det norsk allmennmedisin trenger, er en stimulerende ordning for å få på plass utdanningsstillinger slik at unge leger kan komme inn og snuse på faget, uten å måtte ta opp lån for å kjøpe seg inn i en praksis. -På samme måte skjønner jeg ikke med min beste vilje at myndighetene ikke har villet støtte forskning på allmennmedisi.nens premisser. Masse av kunnskaps.grunnlaget vårt er basert på forskning som ikke er relevant for oss fordi forskningen er gjort på andre populasjoner enn våre use.lekterte pasientgrupper. Legeforeningen har etablert forskningsfond for flere år si.den, men myndighetene har ikke gitt mid.ler slik forutsetningen var. Det er ren unn.fallenhet, sier Gisle Roksund. Å leve med usikkerhet Han var primus motor i arbeidet med å eta.blere Klosterhagen legesenter i Skien i 2001, samme år som fastlegeordningen ble innført. På mange måter var dette en opp.fyllelse av idealer: Fem leger valgte hveran.dre, de startet fra scratch, drøftet verdier og praksisprofil, ansatte medarbeidere og fikk på plass utstyr, rutiner og prosedyrer. Erfa.ringene fra prosessen meddelte Roksund i boka Fastlegen (Universitetsforlaget) som kom i 2002 og som han var redaktør for. Boka formidlet praktiske råd for etablering og drift av allmennlegekontorer. I dag har Klosterhagen legesenter seks fastleger som alle er spesialister i allmenn.medisin. De holder regelmessige personal.møter og legemøter og en gang i året har de seminar fra fredag til lørdag. Da reiser le.gene og medarbeiderne bort og snakker sammen-om hvordan de har det og hvor.dan de tar det og hva som må til for å skape en god arbeidskultur på legesenteret. UTPOSTEN: Er du tilfreds med hvordan fastle. geordningen fungerer ved legesenteret? -EPJ og elektronisk kommunikasjon har lettet rutinearbeidet på mange områder og det er bra. Men jeg opplever at vi får stadig mer for-og etterarbeid. Mange av legene er på plass på kontoret klokka sju om morran -og holder gjerne på til seks om kvelden. De fleste av oss har ro timers arbeidsdager, trass i at vi har redusert listene. Da vi star.tet opp for r 5 år siden hadde vi 7 500 liste.pasienter fordelt på fem leger. Nå er vi seks leger med 5800 pasienter og vi jobber mer enn noensinne. Selv for en entusiast som meg blir det for mye i lengda! UTPOSTEN: Er det arbeidsmengden som skrem.mer mange unge kolleger fra å bli fastle.ger? -Den samlede arbeidsmengden er en side av saken; man kan ikke komme klokka åtte og gå klokka fire, som man ofte kan gjøre i en sykehusturnus. Da blir bare ar.beidet liggende til neste dag. En like viktig faktor er fagets innhold, forventninger hos li UTPOSTEN 7 • 2016 UTPOSTENS DOBBELTTIME myndigheter og pasienter samt krav til breddekompetanse -herunder krav om å ta beslutninger under usikkerhet. Jeg tror mange opplever det som personlig kreven.de å leve med denne usikkerheten: Å er.kjenne at «Jeg tok ikke den CT'en fordi jeg faglig sett mener det var unødvendig» og samtidig tenke «Hva om jeg overser noe her?» -ja, det er et dilemma som kan skape usikkerhet og fører oss over i en «forsiktig.hetsmedisin». UTPOSTEN: Hvilket råd vil du gi til unge all.mennleger her? -Som leger har vi alle erfart å ligge våken om natta og tenke på hvordan det gikk med våre pasienter; og lurt på om vi skulle gjort tingene annerledes. Dette er en del av den usikkerheten vi må leve med. Jeg tror det er viktig å sette ord på dette, for usik.kerhet er en del av faget vi utøver. Hva vet de egentlig om oss? -Da tenkte jeg: Hva i all verden betyr dette? Her har vi vært gjennom en kjempe.påkjenning med et barn bundet til syke.hussenga i åtte uker, og så sier en overlege at det ikke var nødvendig! For meg ble det en vekker om en utrolig ulik behandlings.form øst og vest for langfjella. Da jeg sene.re satt som kommunelege i Siljan og stadig vekk fikk rundskriv fra sykehuset med be.skjed til allmennlegene om å gjøre ditt og gjøre datt, så tenkte jeg: Hva vet egentlig sykehuslegene om hvordan vi jobber? Roksund kom i kontakt med andre kol.leger som hadde stilt akkurat de samme spørsmålene. I 1988 tok han og tre andre allmennleger i Telemark initiativ til å dan.ne en prosedyregruppe. De avtalte fagmø.ter med sykehuset for å drøfte samarbeids.former og henvisningspraksis, så begynte de å skrive prosedyrer og noen år senere gikk de i gang med prosedyrekurs i regi av Telemark legeforening. Gruppa holder på den dag i dag; de samarbeider med syke.husspesialister og praksiskonsu. handlingen mellom første-og annenlinje.tjenesten. Han mener også å registrere en hold.ningsendring i sykehusene de ro-r s siste årene: Han sikter til at det er blitt lettere å legge inn pasienter eller sende dem til en vurdering enn da han som ung lege nær.mest ble forhørt av overlegene i den andre enden av telefonlinja. Han minnes en gang han -da han hadde rukket å bli en mer er.faren allmennlege -ble irettesatt av en sykehuslege fordi han la inn to pasienter med en times mellomrom. Da dro han sporenstreks til sykehuset, oppsøkte ved.kommende lege i mottaket og stilte ham til veggs: «Din jypling, du aner ikke hvor.dan det er å jobbe der ute! Hva er det du tillater deg?», lød reprimanden fra doktor Roksund. Likeverdige samarbeidspartnere En annen episode han erindrer, dog med blandede følelser, var den gan. Lenge før fastlegeordningen og samhand.lenter, arrangerer kurs i spe.gen han skulle legge inn en lingsreformen var Gisle Roksund opptatt sialistutdanningen og re.alvorlig syk, 28 år gam.av kvalitet i allmennlegetjenesten og av krutterer unge leger inn i mel kvinne. Hun lå arbeidsdelingen mellom første-og annen.dette arbeidet. hjemme med suba.linjetjenesten. En personlig opplevelse -Vi involverer både raknoidalblødning skulle bli avgjørende for at han engasjerte allmennleger og leger fra -en diagnose han seg i dette arbeidsfeltet. Han forteller fra spesialisthelsetjenes.ikke var i tvil om og den tiden han var ung distriktslege i Har.ten, slik at vi får som senere ble veri.danger og hans datter -i spedbarnsalder -gode faglige møte.fisert -og han ringte ble behandlet for hofteleddsdysplasi. Hun plasser og kursare.vakthavende nevro.ble lagt på ryggen i en seng på Hagavik naer, understreker log seint på kvel.kysthospital, med beina i strekk i åtte uker Roksund. Siden 2011 den. Nevrologen sa: -før hun ble operert og fikk en svær hofte.har han selv vært prak.«Vi kommer ikke til gips. Mens hun lå i gips flyttet den unge siskoordinator ved å gjøre noe med pasi.familien til Østlandet. Da de så kom til Sykehuset Telemark; enten nå, så du kan kontroll ved et nytt sykehus, sa ortopeden: en funksjon han mener vente til i morgen «Har hun virkelig ligget i strekk i åtte er avgjørende for med å sende uker? Her tar vi bare og opererer dem!». å sikre sam-henne.» Usikkerhet er en ubehagelig del av faget og yrket vi utøver, men det kan vi lære å leve med, sier Roksund. UTPOSTEN 7 • 2016 li UTPOSTENS DOBBELTTIME I -Og jeg da, mitt dumme naut... Jeg lys.tret denne overlegen og lot være å legge pasienten inn der og da. Det gikk heldigvis bra, men seinere har jeg angra på at jeg ikke insisterte -for pasientens skyld. Den tryggheten hadde hun fortjent! UTPOSTEN: Hva må til for at allmennleger og sykehusleger skal bli mer likeverdige i samhandlingen rundt pasientene? -Vanskelig spørsmål. Det er jo slik at fast.legeordningen og fastlegene 'snakkes fram' både fra politisk hold og i sykehusadminis.trasjonene. Men akkurat hva sykehuskol.legene tenker, føler og snakker om seg i mellom, er jeg usikker på. Jeg er redd for en utvikling -slik vi ser tendenser til nå -der sykehusleger i mindre grad enn før har praksis og erfaring fra primærhelsetjenes.ten. Jeg frykter «sykehusghettoer» hvor le.gene utvikler sin egen sjargong og sin egen kultur som er nokså forskjellig fra den vir.keligheten allmennlegene står i. Dersom man ikke erfarer noe av den usikkerheten vi har snakket om. og dersom man ikke aner hvordan primærhelsetjenesten funge.rer og heller ikke har mulighet til å hospi.tere, ja så kan man heller ikke forstå all.mennlegenes arbeidssituasjon. Likeverdig samarbeid forutsetter at den ene part vet hva den andre gjør. For legene betyr dette i praksis at man har mulighet for å delta i hospiterings-og vikarordninger. Men vik.tigst av alt, tror jeg, er at vi har rammebe.tingelser og læringsarenaer som gjør det mulig å arbeide med kvalitet og fagutvik.ling. UTPOSTEN: Også samarbeidet mellom fast.legene og kommunene varierer fra sted til sted. Hvordan kan det bli bedre? -For det første: Jeg mener det enkelte lege.kontor må bli avtalepartner med kommu.nen, på lik linje med den enkelte fastlege. Dette fordi det er kontoret som sådan som skal yte tjenester til befolkningen -ikke geografisk, men via listesystemet. En slik avtale bør regulere tilgjengelighet, vente.tid og andre forhold som går på hvordan kontoret skal betjene sin populasjon. For det annet: Kommuneoverlegen må vise in.teresse for fastlegene og følge dem opp gjennom besøk på kontoret-minimum en gang i året. Dette for å få en dialog om hvordan kontoret fungerer og hvordan man opplever samarbeidet med kommu.nale tjenester. Hos oss ville vi ha jublet over den typen kontakt. Dessverre opple.ver altfor mange fastleger at kommunen, og kommuneoverlegen, er fraværende. UTPOSTEN: Hva tror du om kommunen som organisator? -Ehhh ... , kommer samtalens lengste sukk fra intervjuobjektet: -Dette varierer jo vel. dig fra kommune til kommune. Noen ste. der gjør man masse, andre steder så å si in. genting. Der hvor det finnes 'stayere' -altså allmennleger og kommuneleger som vir. kelig vil noe -kan man utrette mye. Men selv i velorganiserte kommuner ser vi of. tere enn før at man ikke får kvalifiserte sø. kere til fastlegehjemlene. Det handler om den totale pakka som fastlegene må inn i - og det breie ansvaret og de rammebetingel. li UTPOSTEN 7 • 2016 UTPOSTENS DOBBELTTIME sene som finnes. Vi ser også klare forskjel.ler mellom by og land: I de større byene er varigheten av lege-pasient-forholdet i snitt 8,5 år mens den er 3,5 år i distriktene. Enkelt sagt er det langt kortere turnover i distriktene -og her ligger det utfordringer. Formidling og folkeopplysning Når han ikke driver med faglige sysler, pri.oriterer Roksund familien og barnebarna og hyttelivet. Han er glad i å være ute, gå på ski og ferdes i fjellet. Men en ting vi ikke kommer utenom er hans ferdigheter som klarinettist. Han har 'bestandig' spilt i korps i Siljan og er fortsatt aktiv i en swing.jazzgruppe. Det blir sagt at mannen bruker klarinetten for å skape engasjement, også i faglig sammenheng. Sist sommer spilte han på Wonca-kongressen i København til stor begeistring for deltakerne. Under fast.legeaksjonen for fire år siden vant han mange legehjerter da han spilte inn God.nattvise til noen som har tatt for mye Moller's Tran-sammen med kollegene Elisabeth Juvkam (vokal), Gisle Schmidt (trompet) og Torfinn Kleive (keyboard). Den protest.visa kan fortsatt lastes ned fra YouTube. Etter at han trappet ned som fagfore.ningsmann, har han viet desto mer av sin tid til å skrive. Han har vært spaltist i tele.marksavisa Vardeni sju år, i tillegg signerer han med jevne mellomrom innlegg og kro.nikker i Dagens Medisin, Aftenposten-og for ikke å glemme Utposten. Roksund leverer også bidrag til ulike tidsskrift og fora, blant annet har han nylig vært med på å utarbei.de NFAs policydokument om overdiagnos.tikk og overbehandling. UTPOSTEN: Hva er det du liker med å formidle og skrive? -Det er moro å skrive. Som fastleger har vi et enormt tilfang av informasjon, gjennom vår direkte kontakt med befolkningen. Vi snakker med allslags folk, med ekte men. nesker -høye og lave, tykke og tynne, rike og fattige, sjuke og friske -om hvordan de har det og hvordan de tar det. Over tid kommer vi under huden på folk. Vi har mye å meddele! Fastlege Roksund verdsetter den gode pasientsamtalen. Den legger han gjerne til tampen av dagen; det er da han har tid til rådighet og kan lene seg tilbake i kontor.stolen og lytte til hva folk har å si. Og hva angår skriving, minner han oss om hva medisinens mentorer og professorer alltid har sagt: «Skriv ditt fag!». Med en far som var lektor, språkmann, lokalpolitiker og organisasjonsmann, var skriving dessuten en del av oppdragelsen. De gode pasientsamtalene er en kilde til inspirasjon i skrivearbeidet sier skribenten Roksund. Som formidler og folkeopplyser blir han lest og hørt. Hans essayer og petit-artikler omhandler alt fra livets motbakker til so.siale ulikheter og sykeliggjøring -og de har høstet inntil 70 ooo oppslag på nettet. I fjor oppnådde han 2 50 ooo visninger av et innlegg i Aftenposten med kronikken Sorg blir depresjon. Maur i rompa blir ADHD. Sje.nanse blir sosial angst. Moderne psykiatri er i krise. Der tok han et oppgjør med tenden.sene til overdiagnostikk i psykiatrien. -Med de unike mulighetene som finnes for å dele gjennom sosiale medier, er det ekstra givende å formidle. I Varden har jeg opplevd å få 80 ooo delinger av en sak jeg skrev om slitenhetsepidemien, relatert til krav om perfeksjonisme og prestasjonsjag. Når jeg skriver, får jeg mange tilbakemel.dinger -ofte rørende ord -og mine pasien.ter kommer ofte med tips til meg. Det er tegn på at det jeg skriver treffer folk hjem.me, sier Gisle Roksund. Skriveteknikk har han lært seg med åre.ne. Det begynte med fag; med prosedyrer, rapporter og høringsuttalelser, men etter hvert skjønte han at han hadde grepet på andre formidlingssjangere som kommen.tarartikler, refleksjoner og kronikker -og han begynte å skrive for et bredere publi.kum. UTPOSTEN: Er det stor forskjell på å skrive for leger og 'folk flest'? -Egentlig ikke. Å skrive handler om å dele erfaringer og kunnskap, og bruke ord som folk skjønner -og gjøre et budskap 'enkelt nok'. Å kunne prate med folk slik vi fastle.ger gjør, i fortrolige samtaler i et lukket rom, og høre om folks tanker og skjebner og evner og muligheter til å gjøre noe med livet sitt -ja, det er en utømmelig kilde til inspirasjon. Det gir meg umåtelig respekt for dem som har det vanskelig og som står til knes i problemer, men likevel holder seg oppreist. -Det vil jeg formidle! UTPOSTEN 7 • 2016 M