Norske leger skriver nærmere 2 millioner henvisninger i året. Både henvisninger og epikriser kritiseres for å være mangelfulle av mottaker. Men hva er egentlig en god henvisning og en god epikrise? Og hvem er gitt retten til å si hvilken informasjon som må overføres mellom tjenestene – avsender eller mottaker? Eller den som trenger helsetjenesten (pasienten)? Ikke minst; gjør det egentlig noe om henvisnings- og epikrisekvaliteten ikke er så god? Kanskje er andre forhold som felles forståelse og gjensidig respekt og tillit vel så viktig for god samhandling?