Hun setter seg ytterst på stolen. Ser plaget og anspent ut. Hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg tenkt angst og uro. Men det er mestring. Mestring av utmattelse. For om hun setter seg godt til rette i stolen og puster med magen, er hun redd for å falle sammen. «Det var så vidt jeg kom i dag», sier hun, «Jeg våknet på en 9’er». «Og så kom du likevel?» «Ja, det sto på planen, vet du, time hos deg, Jeg valgte å følge planen heller enn å lytte til kroppen og krype under dynen igjen, er jeg ikke flink! Men jeg tok T-banen, og lot bilen stå. Kan jo ikke kjøre bil på en 9’er når 10 er helt utladet».