Vent og se…

Jeg vokste opp i en søskenflokk som nummer fem av sju. Far var lege og når vi var syke eller hadde vondt et sted, fikk vi alltid høre; – vent og se, det går over. Det kunne være ganske irriterende der og da, men etterhvert var det i grunnen det vi gikk for å høre. Det var et håp, en forhåpning om at ting skulle bli bedre, det ville ordne seg; – vent og se, det går over. Jeg fikk nylig tilsendt dette diktet fra en ung poesivenn. Jeg ble veldig berørt, mer enn noen gang venter vi på at ting skal gå over, at alt vil bli bedre. Den som venter har ikke gitt opp. Det er skrevet av Linda Klakken og er avslutningsdiktet i hennes skjønnlitterære debut Mamma, kone, slave, 2013. Jeg er glad for å kunne dele det med dere her i Utposten. Hilsen fra Kari Ersland, og jeg sender stafettpinnen videre til en ung og poesiglad kollega; Marie Sollie Slaattebræk