Historisk parallell til nåtidens fastleger...

Jeg har vært fastlege i redusert stilling i Vågan kommune i Lofoten i snart tre år, og trives i faget. Dette for å kunne klatre Lofotfjell, ha en bijobb i annen næring, male, ha en flokk med geiter og leve et enkelt Lofot-liv forøvrig. Det er likevel for meg ironisk at vi unge trenger reduserte stillinger for å tiltrekkes fastlegeyrket. Som fabrikkens piker i mitt utvalgte dikt, får vi unge raskt nok merke utømmelige oppgaver, tidsklemme, overtid, legevakt med mer. Få av oss ønsker dette jaget. Til gjengjeld ønsker vi oss i det minste fri og helst med renter. Lar ikke dette seg ordne, søker vi annen jobb og rekrutteringen til faget blir lav.