Om å ta vare på og løfte

Jeg har gått på en spennende vei i allmennmedisinen; fra spesialiteten ble til – og inn i fastlegeordningen. Jeg har vært lege for de samme pasientene og skiftende generasjoner i distriktet i førti år. I refleksjonene på veien gjennom eget legeliv, og i lyset av de sterke menneskemøtene som har vært i tusenvis av samtaler gjennom dette legelivet, er den gjensidige tilliten mellom lege og pasient en rikdom og en gave. Som lege er det en øvelse å lære å se at det ofte skal lite til for å «løfte dem som sliter». I fastlegehverdagen er det nødvendig å respektere at ikke alle er like sterke. De svakeste har mest bruk for oss. De har mest bruk for det lille ordet på vei til laboratoriet; den ekstra setningen om hverdagen «der ute» og «hvordan det går». Dette holder KOPF- prinsippet levende uten at vi selv sliter oss ut, og gjennom KOPF også lære oss å ta vare på hverandre i travelheten. Trygt felleskap og delt begeistring på og i fastlegejobben er en god profylakse for å kunne bli i faget lenge. Det er noe vi har bruk for nå.