Lokalt utgangspunkt

I løpet av min lange karriere som kommuneoverlege med ansvar for legetjenesten i Sør-Varanger, har jeg inntil nylig reflektert lite over rekrutteringsutfordringer. Det har verken vært vanskelig å rekruttere fastleger eller å finne vikarer, selv etter at legene i denne kommunen i januar 2001 gikk over fra fastlønndrift til næringsdrift. Det skjedde imidlertid en endring rundt 2018, og siden har utfordringene vært store og antallet ledige hjemler øker stadig, også hos oss. Dette er ikke kun situasjonen i Nord-Norge eller i utkant-kommuner, men det er en nasjonal utfordring. Da ALIS-Nord-prosjektet ble etablert i 2019, søkte kommunen om midler til rekruttering gjennom dette prosjektet, og kommunen fikk tildelt midler i forbindelse med utlysning av ALIS-Nord-kandidat. Dessverre lokket heller ikke disse midlene unge nyutdannede leger til kommunen. Dette er bakgrunnen for mine spørsmål om årsaken til denne endringen; fra å være en attraktiv kommune å jobbe i for fastleger, til å bli en kommune med store rekrutteringsproblemer.

Nasjonalt utgangspunkt

Fastlegeordningen ble innført i 2001 og hensikten var å gi den enkelte innbygger én fast lege over tid. Ordningen fungerte etter hensikten i mange år og hadde stor oppslutning i befolkningen. Både undersøkelser, avisoppslag og uttalelser fra leger viser at situasjonen har endret seg betraktelig. Legene opplever økt arbeidsbelastning, leger slutter i sine fastlegehjemler/-stillinger og kommunene opplever et økende problem med både å rekruttere og å stabilisere fastlegetjenesten. Denne situasjonen har etter hvert blitt så krevende at Regjeringen i mai 2020 la frem Handlingsplan for allmennlegetjenesten 2020–2024. Planen inneholdt 17 ulikeulike tiltak for å bidra til å løse utfordringene. Ett av tiltakene i planen var opprettelsen av regionale ALIS-kontorer som sentre for utvikling og rådgivning for allmennlegetjenesten i kommunene.

En rapport fra evalueringen av handlingsplanen for allmennlegetjenesten fra 2022 viser at 40 prosent av unge leger så for seg en framtid som fastlege (om 10–15 år) (1). Da samme spørsmål ble stilt i 2010 var andelen 53 prosent (2). Evalueringsrapporten om handlingsplanen refererer også til at det i en spørreundersøkelse blant medisinstudenter og LIS1 bare var tre prosent som oppga at de mest sannsynlig kommer til å jobbe som fastlege rett etter gjennomført LIS1 (1). Tilsvarende spørsmål ble stilt i evalueringen av fastlegeordningen tre år tidligere (3). Da svarte ni prosent at de mest sannsynlig kommer til å jobbe som fastlege rett etter LIS1. Resultatene fra disse undersøkelsene kan tyde på at det er færre studenter og unge leger som ønsker å bli fastlege nå enn tidligere.

Slik situasjonen har utviklet seg, ser det ikke ut til at tiltakene i handlingsplanen er tilstrekkelige for å løse utfordringene, og spørsmålet er om unge legers preferanser har endret seg. Våren 2022 hadde problemene i fastlegeordningen fortsatt å øke, og flere pasienter stod uten fastlege enn tidligere, noe som tydet på at tiltakene i handlingsplanen ikke var tilstrekkelige og at tiltakene heller ikke virket raskt nok. I egenskap av min bistilling ved ALIS-kontoret i Bodø og erfaringer fra egen kommune i Nord-Norge, har vi i regi av ALIS-kontoret ønsket å belyse temaet nærmere. Det er derfor tatt initiativ til en enkel undersøkelse hvor funnene presenteres her.

Formål

Formålet med undersøkelsen er å øke kunnskapen om hvilke faktorer som bidrar til unge legers valg av arbeidsfelt, i denne sammenheng valget mellom sykehus og allmennmedisin.

• I hvilken grad blir LIS1-leger i løpet av sin tjeneste på sykehus tilbudt jobb på sykehuset etter endt LIS1-tjeneste og derfor velger bort allmennpraksis mens de fortsatt er i LIS1-tjeneste på sykehuset?

• I hvilken grad er hensyn til faglig og/eller økonomisk trygghet medvirkende til valg av sykehus fremfor allmennpraksis?

• I hvor stor grad har all oppmerksomheten rundt fastlegers lange og krevende arbeidsdager medført at færre tør eller ønsker å satse på en slik karriere?

• I hvor stor grad er det forskjell på hvor leger utdannet i Norge og i utlandet velger å jobbe etter endt LIS1-tjeneste, og hvordan de tenker om videre yrkeskarriere?

Jobbønsker

Ingen av informantene hadde klare ønsker for valg av spesialitet. De fleste uttrykte likevel ønske om å starte karrieren på sykehus, mest på grunn av både større økonomisk og faglig trygghet. Legene var klarere på spesialiteter de ikke kunne se for seg å jobbe i, enn for noen positiv preferanse for bestemte spesialiteter eller fagområder. Flere uttrykte at jobbens geografiske plassering var viktigere enn fagområde, og at en jobb med få vakter var viktig. Men det var også flere som mente tilfeldighetene kunne være avgjørende. Det var ingen av informantene som, hittil i tjenesten, hadde fått tilbud om jobb etter endt LIS1-tjeneste ved det sykehuset de var ansatt ved under første del av LIS1-tjenesten.

Tiltrekning til allmennpraksis

Autonomi som fastlege ble fremhevet som en positiv faktor av flere informanter; blant annet å kunne styre arbeidstid og inntjening selv. Andre faktorer som mange trakk frem som viktige, var faglig bredde og variasjon i problemstillinger, samt kontakt med pasienter over tid og i ulike livsfaser. Allmennmedisin er et fag som er allsidig og bredt, og hvor du må kunne litt om mye, noe flere informanter mente gjorde faget interessant. En av informantene sammenlignet allmennpraktikeren med å være en slags «detektiv». Ellers fremhevet noen at muligheten for å bosette seg på mindre og mer perifere steder var større i allmennpraksis enn på sykehus. Mange flinke og interesserte kolleger og teamjobbing ble også understreket som positive faktorer av informantene. Mulighet for god lønn ble trukket frem som tiltrekningskraft av under halvparten av informantene.

Frastøting fra allmennpraksis

Den negative medieomtalen av fastlegekrisen – med beskrivelser av stort arbeidspress, lange dager, hyppige vakter, lite fritid, få faste kolleger, mye papirarbeid og attestskriving – var hovedinnvendingen fra alle informantene mot å søke seg til en jobb som fastlege. Det ble også gjort et poeng av lav stabilitet og sårbare fagmiljø i små praksiser. Flere uttrykte usikkerhet rundt muligheten for faglig utvikling og faglig fellesskap når arbeidsbelastningen er så stor som dokumentert gjennom studier og omtale i media. En viktig frastøtingsfaktor for flere informanter var at det for dem ikke ville være aktuelt å være allmennpraktiker i en «privat» ordning, det vil si i hovedmodellen med privat næringsdrift. Kun fast ansettelse på fast lønn ville i så fall være aktuelt. Bare et fåtall av informantene åpnet for muligheten for privat praksis, men disse hadde allerede jobbet under slike vilkår og var kjent med modellen. Et nytt moment som ble drøftet, var også uroen for «kravstore» og «vanskelige» pasienter når du sitter ganske alene på et kontor. Dette ble vurdert som en økende og krevende utfordring.

Viktige faktorer for valg av jobb

Informantene snakket om ulike former for trygghet. Én av dem var den faglige trygghet med god veiledning og muligheter for faglig utvikling og et godt fagmiljø. Informantene snakket også om økonomisk trygghet med fastlønnsordning og pensjons- og sykepengerettigheter, trygghet for å ha et vanlig familieliv og trygghet for fritid. En av informantene formulerte det slik: «jobben må ikke fylle hele livet». Lønn ble av noen informanter sett på som litt viktig og kanskje viktigere enn de hadde tenkt i utgangspunktet, men alle presiserte likevel at faglig utvikling var viktigere. Et moment som kom inn her, var muligheten for å ha barn også uten partner, og at jobben som eneforsørger var trygg. Andre faktorer informantene fremhevet, var arbeidsmuligheter for eventuell partner, et godt kultur- og fritidstilbud samt godt oppvekstmiljø for barn. Bosted ble ansett som viktig – å kunne bo der du har tilknytning eller der du trives, og flere ville helst være i Nord-Norge. Rundt halvparten av informantene ønsket å bosette seg i nærheten av familie. Og til slutt ble vaktbelastning som ikke er for stor, trukket frem av mange som en viktig faktor for valg av jobb.

Andre kommentarer

I tillegg til ovennevnte faktorer av betydning for valg av framtidig arbeidsområde, kom det under samtalene frem en del generelle kommentarer som bidrar til å belyse hvilke tanker unge leger som står ved starten av sin karriere har om sin situasjon og om fremtiden.

Legene har en klar erkjennelse av at fastlegene er viktige for å bufre og avlaste sykehusene, og at et sammenbrudd i fastlegetjenesten også vil kunne skape uholdbare tilstander ved våre sykehus. Videre har de en minst like klar oppfatning om at faglig og trivselsmessig tilrettelegging av praksis i allmennmedisin under studiet, der særlig femteårs utplassering vektlegges, kan være avgjørende for senere karrierevalg. De fleste som kommer til kommunene som LIS1, er åpne for mange fagområder. En positiv opplevelse av LIS1-tjenesten i kommunene vurderes også som viktig, med mindre legene allerede har fått tilbud om sykehustjeneste. Praktisk informasjon om hvordan det er å jobbe i allmennpraksis burde ellers være obligatorisk på slutten av studiet, mente noen av informantene. I dag er medisinstudiet alt for sykehusrettet.

Legene som er utdannet i utlandet, har vært eksponert for autoritære institusjoner og lærere; disse legene, som gjennom studiet var vant til å bli både utskjelt og «grillet», opplever seg selv som kanskje mer robuste enn leger utdannet i Norge. Å ha et utenlandsk navn, er derimot intet konkurransefortrinn når man søker jobb, selv om man både er født og oppvokst i Norge. Det er i det hele tatt generelt vanskelig å få tilgang til LIS1-tjeneste, og ekstra vanskelig dersom man har studert i utlandet eller har et utenlandsk navn.

De unge legene er seg bevisst fordelen ved å komme til et stabilt fagmiljø, og vurderer det derfor som viktig at erfarne kolleger ivaretas og beholdes. Det er i seg selv rekrutterende, også for nye leger. Til tross for arbeidsbelastningen og den negative medieomtalen, har flere av de intervjuede legene likevel fått med seg at allmennlegene trives med sine allsidige arbeidsoppgaver og er stolte av jobben sin. Valget av fremtidig karriere styres imidlertid ikke bare av rasjonelle avveininger av fordeler og ulemper; flere av de unge legene erkjenner at det også er tilfeldigheter som påvirker disse valgene.