– Nysgjerrigheten tok overhånd
En doktorgrad ved siden av full legejobb – er det realistisk å få til? Kanskje ikke for de fleste, men eks-fastlege og barne- og ungdomspsykiater Anne Brodwall fikk det til.
– Til å begynne med snakket andre om at det kunne bli en avhandling. Jeg var derimot mest interessert i faget – det har vært drivkraften min, sier Anne Brodwall, barne- og ungdomspsykiater og tidligere fastlege.
Foto: Vestre Viken / Illustrasjoner: Colourbox
Det begynte med en studie for å undersøke hvordan foreldre opplevde å ha et barn med diagnosen funksjonell mage- og tarmlidelse. Anne Brodwall startet med intervjuene av foreldrene i 2015, og sju år senere – 28. november i fjor – disputerte hun.
– Hadde noen sagt at det var dette jeg skulle fortsette å jobbe med de neste årene, ville jeg sagt «Nei, det tror jeg ikke!»sier Anne Brodwall til Utposten.
Hun er spesialist i allmennmedisin og i barne- og ungdomspsykiatri og overlege ved Barne- og ungdomspsykiatrisk avdeling (BUPA) i Vestre Viken, seksjon for spiseforstyrrelser. I 25 år var hun fastlege, og deltar fremdeles i smågrupper i allmennpraksis.
På fritiden
Det ble fire publiserte artikler før Anne Brodwall disputerte ved Institutt for helse og samfunn ved Universitetet i Oslo.
– Etter at den første artikkelen var publisert, tenkte jeg å slutte – og var ikke overbevist om at jeg skulle gå videre med denne forskningen. Men nysgjerrigheten tok overhånd.
– Hvorfor et tema som funksjonelle magelidelser?
– Jeg hadde i mange år vært interessert i gråsonen mellom kropp og psyke og traff barn og unge med disse symptomene både i allmennpraksis, på barneavdelingen og i barne- og ungdomspsykiatrien.
Alt arbeidet med avhandlingen er gjort på fritiden, med unntak av 14 dagers skrivefri fra arbeidsgiver på slutten av doktorgradsarbeidet. Hele tiden jobbet hun fullt og gikk vakter.
– Det er imponerende å holde på med en doktoravhandling ved siden av 100 prosent stilling som lege, noe neppe de fleste klarer?
– Jeg forstår veldig godt at mange ikke får til det. Da jeg holdt på med det som ble et doktorgradsprosjekt, jobbet jeg ikke lenger som fastlege. Barna mine var studenter da jeg begynte på prosjektet mitt, så det handler også mye om hvilken livssituasjon man er i.
Foreldreintervjuene
Den første artikkelen om foreldrenes erfaringer ble publisert i 2018. Foreldrene mente mageplagene hadde en somatisk årsak, og de var redde for at magesmertene var tegn på alvorlig sykdom. De ønsket at barnet fikk en annen diagnose enn funksjonelle magesmerter, og at barnet fikk behandling.
– Jeg hadde ikke tenkt å gjøre noe mer, men så ble jeg nysgjerrig på hvordan det hadde gått med barna og ungdommene, og jeg spurte foreldrene om jeg kunne ta kontakt med dem igjen. Alle sa ja.
Foreldrene ble intervjuet på nytt etter tre år. I løpet av disse årene hadde de fleste av barna blitt kvitt plagene. Foreldrene mente fortsatt at plagene måtte være noe somatisk og ønsket profesjonell hjelp til å forstå tilstanden.
I 2020 var to artikler publisert.
– Når jeg først var kommet så langt og hadde to artikler på trykk, tenkte jeg at jeg kunne spurte videre og bli ferdig.
– Hvordan rekrutterte du foreldre og barn til studien?
– Jeg hadde alliert meg med sykepleier Reidun Kjemperud ved poliklinikken på Barneavdelingen. Hun gjorde en kjempejobb med å finne frem til foreldre som var interessert i å delta. Vi begynte på slutten av 2014 og holde på med rekrutteringen i 2015. Da vi hadde fått 14 foreldre, var metningspunktet nådd, og jeg kunne begynne med de første intervjuene. Jeg møtte alle foreldrene fysisk og innrettet meg etter dem. Noen traff jeg på jobben min, andre var jeg hjemme hos, og jeg hadde til og med et møte på togstasjonen, forteller Brodwall.
– Det er flott å få økonomiske midler, men jeg ville nok forsket uansett. Jeg tror at anerkjennelsen av prosjektet mitt, at noen synes at det jeg var nysgjerrig på var viktig, var det aller viktigste, sier dr.philos Anne Brodwall.
Foto: Privat
Nesten nybegynner
Før hun startet på sitt eget prosjekt, hadde hun på 1990-tallet vært medforfatter på en studie.
– Artikkelen inngikk i forskningen til Jens Eskerud, som tok doktorgrad på håndteringen av feber hos barn i allmennpraksis. Jeg har alltid vært interessert i forskning, men jeg hadde akkurat begynt å jobbe som kliniker og hadde fått det tredje barnet, så jeg ville fortsette som fastlege.
– Hvor viktig var det at din egen forskning til slutt endte opp med en doktorgrad?
– Til å begynne med snakket andre om at det kunne bli en avhandling. Jeg var derimot mest interessert i faget – det har vært drivkraften min. Etter at artikkel nummer to var publisert, var det flere som hintet om en doktorgrad. Jeg ble fortalt at det var noe som heter dr. philos, som er et selvstendig forskningsarbeid, i motsetning til ph.d. Graden dr.philos. har litt andre regler, blant annet har man ingen offisiell oppnevnt veileder.
Det året Brodwall disputerte og fikk sin doktorgrad, var det ifølge SSB bare 25 personer i Norge som disputerte for dr.philos. I årene 2015 til 2019 avla 1082 leger doktorgrad innen medisin og helsefag, ifølge doktorgradsregisteret i NIFU. De fleste var drøyt 40 år da de disputerte, bare 25 av dem var mellom 60 og 64 år, og enda færre var eldre enn 65 år da de fikk sin doktortittel. Anne Brodwall var over 60 år.
Drahjelp
Selv om hun ikke hadde en formell veileder, fikk hun i den første studien med seg Per Lagerløv og Kari Glavin som medforfattere, begge daværende professorer ved henholdsvis Institutt for helse og samfunn (Helsam), UiO og Institutt for sykepleie, VID.
På de neste tre studiene har professor Mette Brekke ved Institutt for helse og samfunn, vært en «veileder» og eneste medforfatter.
– Jeg har fått kjempehjelp fra Mette Brekke, Per Lagerløv, og Kari Glavin.
Litt drahjelp økonomisk fikk hun også. I tre omganger, for ulike delprosjekter, fikk hun tildelt stipendmidler (AFU-stipend) for til sammen åtte måneder fra Allmennmedisinsk forskningsutvalg.
– Hva betød det å få forskerstipend?
– Det er flott å få økonomiske midler, men jeg ville nok forsket uansett. Anerkjennelsen av prosjektet mitt, var det aller viktigste.
Trommeslager
Så kanskje er hun en forskernerd som bruker all sin fritid på forskning? Nei, hun sier selv at livet må handle om mye annet enn faglig fordypning.
– Jeg spiller trommer, liker å trene, lage mat og drive med håndarbeid. Jeg har to, snart tre, barnebarn, hus og hage. Og så er jeg interessert i ishockey. For mange år siden var jeg idrettslege for Frisk Asker.
Hun har bestandig vært opptatt av barn og unge.
– Da jeg for noen år siden traff en fra kullet mitt, sa han: «Dette har du jo alltid snakket om, Anne!» Som barne- og ungdomspsykiater er jeg vant med å høre tøffe historier. Men håpløsheten og fortvilelsen som barna i studien min formidlet, rørte meg. Jeg brenner for barn og unge, og for at de som vil forske får tid og midler til å kunne dukke ned i det som er viktig for pasientene og for faget. Det er mange flinke fastleger. Jeg tror at mulighetene for å kunne forske kan bidra til bedre rekruttering til fastlegeyrket. Det er godt å få holde på med noe annet ved siden av jobben i noen år, sier Anne Brodwall.