Når nært blir fælt

Jeg har brukt stemmeretten min ved alle valg, og har fra før jeg ble myndig tenkt at vi som borgere i et samfunn har en stemme plikt . Det ligger dypt i meg at du som menneske må si hva du mener, og gjør du ikke det, har du heller ikke rett til å klage. Denne høsten har en bestemt sak relatert til mitt arbeid i kommunen, en kommune jeg også bor i, virkelig bragt med seg valgets kval for min del. Jeg har lett etter hvor de gode løsningene kunne finnes, og har i denne jakten oppsøkt ulike valgomater et utall ganger. Med fare for å opplyse en allerede godt orientert lesergruppe, så er det slik at en del valgomater starter med at du må definere tre viktige områder fra ei tavle med ti til tjue tema. Jeg gikk stort sett for «helse», «skole» og et litt varierende tredje tema. «Nærskoleprinsippet er godt», var da en påstand som jeg skulle si meg helt enig, litt enig, litt uenig eller helt uenig i. Så skulle jeg markere om det var et viktig eller ikke viktig tema.

Er dette viktig?

Nærskoleprinsippet gir elever som skal begynne på videregående skole 100 ekstra studiepoeng for å starte på den skolen som for området eleven bor i, er definert som nærskole. Hensikten med ordningen er å få en blanding av svake og sterke elever på alle skoler, og dermed i noen grad demme opp for A-skoler og B-skoler i betydningen gode og dårlige skoler. Hensynet til den enkelte elev er også vektlagt, ungdommene skal slippe å reise milevis hver dag fordi de ikke kom inn på den nærmeste skolen. Intensjonene er altså gode. Det ligger likevel et stort tap i kjølvannet av denne ordningen, og dette tapet manifesterer seg som fortvilte ungdommer på fastlegens kontor.

Jeg er født og oppvokst i et bygdesamfunn som det var og er mye bra med. I ungdomsår kan små samfunn oppleves som trygge, eller de kan oppleves som for «trange», og ungdommen kan tenke «her er det ingen som likner meg, jeg må ut». Dette kan være en helt sunn reaksjon på noe usunt. Utestengelse, utenforskap og også mobbing forekommer over alt, og der det er lite og smått er det få alternativer. Videregående skole er en mulighet for å treffe nye folk og finne ny tilhørighet. Om det eneste stedet en da kan velge er der «mobben» også går, fratar vi ungdommen muligheten til å skaffe seg et nytt nettverk. Når timen hos fastlegen først er bestilt, blir dette en konsultasjon preget av et dypdykk i alt det negative, for få til en dokumentasjon på at det er «medisinsk nødvendig» å få starte på en annen skole enn nærskolen. Jeg skulle så gjerne ha sagt dette til ungdommen: «Jeg har nå hørt på deg. Din reaksjon er sunn, derfor er du frisk. Du har det vondt fordi folkene rundt deg er trangsynte, ikke fordi du er syk». Denne viktige bekreftelsen blir det ikke rom for. Fastlegen må i den gode hensikt bruke tida på å medikalisere fenomenet som kan ha medført helseplager, men som antakelig ville hatt en glimrende prognose ved mulighet for en ny start et nytt sted med nye folk. Det er ikke nødvendigvis noe galt eller sykt i å ikke passe inn når du er 15–16 år. Det gjør deg ensom, men middelet mot ensomhet er ny flokk og ikke sykeliggjøring.

Kommunevalget er når dette leses for lengst over, men det er alltid nye valg vi skal ta som mennesker. Ungdommen er med nærskoleprinsippet fratatt et viktig valg, og vi fastleger må gjøre dem sykere enn de kanskje er, for at de skal få mulighet til blanke ark på terskelen inn til voksenlivet.

Er det et klokt valg?