Å ikke gå tomhendt fra legekontoret

Han har ikke før fått satt seg på stolen, før spørsmålet popper ut. Han lurer på om han kan få tatt en sånn prostatakreft-test. Han forteller oppglødd at han er en ivrig støttespiller av Movember-kampanjen. Han peker på barten, og jeg bekrefter at jeg skjønner poenget. Han snakker seg varm, forteller engasjert om hvor dårlig det står til med «mainne-helsa». Dette må det bli en endring på, mannfolka må i større grad ta ansvar for egen helse! Han forteller at han ikke er sendt av kona, men selv har bestemt seg for å gå til fastlegen for en sjekk. Det er mange år siden sist. Han ser litt bekymret ut, men også åpenbart stolt over å ha klart å komme seg hit. Ordflommen stopper til slutt opp, og han ser forventningsfullt på meg. Ballen er nå på min banehalvdel.

Jeg smiler og sier det er fint at han kom. Sier meg også enig i at «mainne-helsa» trenger mer oppmerksomhet. Så gjør jeg som jeg prøver å lære legestudentene når de møter pasienter med «bestillinger» på legekontoret; ta et skritt til siden og gjøre godt allmennmedisinsk arbeid før du tar stilling til «bestillingen». «Så du tenker at du trenger en slik prostatatest? Da må jeg få høre litt mer om bakgrunnen for det. Hvordan det står til med helsa nå om dagen?».

Han forteller villig. Alt er bra, ingen symptomer, god kraft på strålen, ingen etterdrypp eller dobesøk på natta. Så snakker vi litt om helsa i familien, den er også god. Ingen tilfeller av kreft, heller ikke i prostata. Vi nærmer oss punktum maximum i samtalen: PSA-testen. Jeg forteller om gjeldende retningslinjer, han stiller noen spørsmål. Så blir han sittende stille og tankefull. Etter en stund sier han: «Det høres ut som det ikke er så lurt med testen likevel». Han nesten synker sammen i stolen, ser skuffet ut. Jeg venter litt – og så kommer det. Han forteller at han har gått høyt på banen før legebesøket. Han har forkynt til venner og bekjente at han skal gå foran som et godt eksempel, ved å reise til fastlegen og ta PSA-testen. Han har lovet å fortelle om det på etterpå. Alle vet at han er her i dag. Hva skal han gjøre nå, hvis han ender opp med å gå tomhendt fra fastlegen? Vi ser på hverandre – jeg ser desperasjonen i øynene. Vi skjønner begge at han står i fare for å tape ansikt. Her må den pragmatiske allmennlegen på banen. En tanke faller ned i hodet. Jeg prøver meg forsiktig: «Du vet, mange menn er jo redde for å gå til legen for å få unwdersøkt prostataen – ikke på grunn av blodprøven, men på grunn av den fysiske undersøkelsen.» Han ser på meg, og det er som om et lys går opp. Han retter seg opp i stolen og nesten roper ut: «Det hadde jo virkelig vært noe å rapportere tilbake om!» Vi ser på hverandre – begge lettet over å ha funnet en vei ut av situasjonen. En heltedåd som kan tjene den gode saken.

Etter undersøkelsen er han lettet og glad. Dette var jo ikke noe å grue seg til. Han ser frem til å fortelle venner og bekjente om det. Borte ved døra stopper han opp og gjør seg klar for et siste «dørklinke-spørsmål»: «Nånn mulighet å få tatt en selfie med doktor’n?» Vi ser på hverandre, han skjønner umiddelbart at han nå er i ferd med å trekke legens gavmildhet i lengste laget. «Ikke det nei». Han snurrer på barten og forsvinner ut med rak rygg.

Historien er satt sammen av elementer fra flere konsultasjoner for å bevare anonymitet.