Å komme hjem

Å få skrive i Utpostener en gave i seg selv, fordi det gir og krever mulighet for refleksjon. Når jeg nå får skrive til julenummeret, vil jeg gjerne dele noe som kan bety noe for andre, noe som gir nye verktøy i den allmennmedisinske verktøykassen. Derfor skal jeg gi innsikt i et tema som jeg har førstehåndskjennskap til, men som vi sjelden snakker om: det å ikke eie sin egen historie.

Så lenge jeg kan huske har jeg visst at jeg var adoptert. Det lar seg ikke skjule når man vokser opp i ei bygd hvor de færreste har svart hår og skrå øyne. Jeg vokste opp i Bardu i Troms, for mange ei forsvarsbygd, for meg verdens beste og tryggeste plass å vokse opp. Jeg hadde begge beina trygt plantet i dølakultur, og med to eldre brødre som var biologisk norske, så har det koreanske ikke vært noe som har brydd meg så mye, kanskje fortrengende lite.

En venninne av meg sa at når du blir mor, møter du deg selv i døra. Jeg ble kjent med mine koreanske trekk på en ny måte etter at jeg så dem i mine egne barn. Spesielt kjente jeg det i kroppen da min tredje var like gammel som jeg var da jeg kom til Norge, at det å sende barnet sitt over halve jordkloden ikke var helt greit.

En dag jeg leste den lokale nettavisen var det en adoptert fotojournaliststudent som søkte etter andre adopterte til et fotoprosjekt. I møte med hennes prosjekt, som var fotodokumentasjon av adopterte med barn, ble jeg etter hvert mer og mer bevisst på den adopterte delen i meg. Til slutt tok jeg meg tid til å sende en søknad til adopsjonsbyrået jeg kom til Norge med. Jeg ble godt informert på forhånd om at dersom de fant foreldrene mine, kunne det hende at de ikke ville ha kontakt med meg, adopsjon er tett forbundet med skam. Så gikk tiden, og jeg glemte det sånn delvis.

I starten av den internasjonale covid-bølgen kom beskjeden. Jeg hadde en mamma, tre søstre og en bror i live, og de ville ha kontakt! Min pappa gikk bort mens jeg var ganske liten. Verden var stengt ned og det gjorde at jeg ikke kunne reise til Korea. Nå som verden har åpnet opp, har jeg brukt tid på å tenke på om jeg faktisk har lyst.

Adopsjonshistorien var akkurat så trist som man håper at en adopsjonshistorie er. Min far var syk og jeg var syk. Min eldste søster måtte passe meg, mens mamma måtte jobbe. Senere adopterte de meg bort, og selv om de sier at de savnet meg, så var livet hardt. Tiden beskrives som en tid flere av dem helst vil glemme. Det er vanskelig å påstå at jeg ikke fikk bedre forutsetninger i Norge. Her fikk jeg en utdannelse som var veien til verdens beste jobb. I Korea ville jeg nok aldri hatt råd til tre barn. Likevel falt en viktig brikke på plass i «møtet» med biologisk familie – fordi uvissheten forsvant.

I møte med det koreanske har i alle fall jeg følt meg mer og mer norsk, da det å lære seg koreansk i en relativt hektisk hverdag ble umulig. Jeg startet på et språkkurs og måtte melde meg av. Det eneste jeg lærte meg var egentlig å si «kjøtt».

Hva har dette med gave å gjøre? Jeg kjenner at for meg har det å få eie hele min historie vært uvurderlig. Jeg innbiller meg at det har gjort meg til en bedre lege, og at jeg har blitt mer var for andres historier.

Hva har det å bety for allmennpraktikeren i møtet med adopterte? Jeg vil utfordre mine kolleger til å tørre å ta opp tanker rundt identitet. Særlig tenker jeg at det kan være viktig i møtet med de som skal bli foreldre. Adopterte er en slags minoritet, ofte uten ordentlig tilhørighet. Snakker man dypere med mange av dem, så vil de fortelle om rotløshet og mangel på tilhørighet. Forskning finner at adopsjon er en risikofaktor for psykisk sykdom. Selvmordsraten er også høyere hos adopterte. Noe av det vil jeg anta kommer fra følelsen av å mangle tilhørighet. Det å ikke høre til er en meget kompleks følelse.