Den gaven jeg fikk

Sjokolade er ikke det eneste som finner veien til legekontoret. Vi har også historier om både Rigabalsam, orientalske tepper, votter, strikkede vaskekluter og selvlaget kunst. Som leger har vi tydelige etiske regler for hva vi bør og kan ta imot. Disse trenger vi åpenbart, for grensene for hva pasientene vil gi oss for å gjøre jobben vi er satt til – slutter aldri å overraske meg.

Tenk å ha en jobb som rommer så mye takknemlighet, både i ord, handling og gaver!

Jeg tror det er det som gjør at vi holder ut alle de vanskelige sidene av jobben vår.

Noe av det som blir oss til del, blir med oss som et positivt fortegn gjennom resten av karrieren og resten av livet.

Selv vil jeg aldri glemme et julekort jeg fikk fra en pasient jeg hadde helt i starten av karrieren, på et sted jeg har flyttet fra for lenge siden. Hun var knapt tenåring den gangen, og slet med mye. Hun hadde nå søkt meg opp, for å sende meg bilde av et nydelig barn, og fortelle at hun nå hadde et godt liv med sin egen lille familie. De samtalene vi hadde den gangen, der jeg selv overhodet ikke følte jeg strakk til, hadde betydd veldig mye for henne. For en gave det kortet var for meg! Det styrket troen på at bare det å være der med ord og forståelse kan gjøre en forskjell – i en jobb der det kan være lett å føle at man som lege og menneske ikke har noe å stille opp med.

Ordet «gave» rommer mye, og som Olav Thorsen så fint skriver i dette nummeret av Utposten:

«Gaver kan være ting eller opplevelser. Noen gaver husker vi bedre enn andre. Det kan være fordi gaven var laget av den som ga den, eller at opplevelsen vi fikk var spesiell. Iblant husker vi ikke hvem vi fikk gaven av, eller hvilken anledning det var.»

Alt dette rommer de tekstene du nå har foran deg.

God jul, kjære kollegium!