Din krykke, min lykke

En fredelig midtukekveld sist vinter ble brått forvandlet til et levende mareritt. Jeg satt hjemme i Oslo, i det som anses å være et trygt boområde, og gjorde mine siste forberedelser til å lede et kurs for samfunnsmedisinere neste dag. Kona var hjemme, hun satt i sofaen og leste. Vi ventet på min bror som skulle komme innom en liten tur.

Da det ringte på døren klokken 20.10, var jeg sikker på at det var han som kom, så jeg droppet å se gjennom kikkhullet, slik jeg har for vane å gjøre – for å se hvem som står utenfor. At jeg ikke sjekket kikkhullet, angret jeg straks på. Og det skulle bli skjebnesvangert.

I døråpningen stod ikke min bror, men en annen. En jeg ikke ville møte. En psykisk ustabil person, kjent for å være utagerende. En som hadde lagt meg for hat etter flere tvangsvedtak, som jeg hadde signert i min rolle som bydelsoverlege.

«Vet du hvem jeg er?», spurte vedkommende med iskald stemme. Det stive blikket sendte et uhyggelig gufs gjennom kroppen min. Jeg ante fare. «Ja», svarte jeg og hevet stemmen, «jeg vet hvem du er, men du har ingenting her i mitt hus å gjøre. Kom deg hjem, ellers ringer jeg politiet.»

Vedkommende nektet å gå. Hen sperret døråpningen med foten. Jeg gjorde alt jeg kunne for å dytte hen ut, men klarte det ikke. Plutselig var hen inne i entreen. Skjellsordene haglet idet hen gikk i strupen på meg. I basketakene havnet vi begge på gulvet. Hen satte seg oppå meg og tok kvelertak om halsen min. Jeg måtte slåss for å løsne grepet, men da rev hen opp skjorten min så knappene spratt ut. Hen begynte å slå løs på meg.

Jeg var perpleks, men ikke handlingslammet. «Hjelp meg, hjelp meg! Ring politiet!», skrek jeg til kona som nå var kommet til. Uheldigvis gikk hun på krykker etter en skade, og var ute av stand til å slåss. «Kast en krykke til meg, og ring 112», ropte jeg igjen. Hun var i sjokk, men jeg fikk heldigvis tak i krykken hennes.

«Mannen min blir angrepet, dere må komme nå!», hørte jeg kona mi rope til politiet i telefonen. Scenen var som tatt ut av en skrekkfilm. En voldsom hurlumhei. Skrik og skrål. Slag og spark. Bankende puls. Og hunden vår som hylte.

Til alt hell var ikke politiet langt unna. De kom oss til unnsetning 20 minutter senere, men det føltes som en evighet. I mellomtiden klarte jeg å overmanne inntrengeren. Da politiet kom, satt jeg på gulvet med ryggen mot veggen, og med ryggen til vedkommende inntil meg. Med krykken og all min kraft maktet jeg å låse hen i et fast grep.

Tre politipatruljer ankom i like mange biler, pluss en ambulanse. Fire mann måtte til for å bære hen ut. Politiet var hos oss i halvannen time. Forklaring, vitneavhør, fotografering av blodutredelsene og rispene på kroppen min. Heldigvis hadde ikke inntrengeren våpen, men som politikvinnen påpekte: «Alle har jo en kjøkkenkniv. Det var endelig godt at hen ikke hadde med seg den!»

Jeg fikk voldsalarm i tre måneder. Gjerningspersonen fikk brev-, telefon- og besøksforbud i seks måneder, og ble straffeforfulgt for vold mot offentlig tjenestemann.

Dagen etter overfallet dro jeg på kurs i Legenes hus. Jeg gjennomførte jobben som kursleder, men var ikke meg selv. Jeg prøvde meg på jobb i dagene som fulgte, men det gikk ikke. «Autopiloten» min fungerte ikke. Etter en uke var det som om hjernen sa til meg: «Stopp, du trenger en time-out». Jeg ble sykmeldt.

I tiden som fulgte ble jeg godt ivaretatt av fastlegen, bedriftshelsetjenesten og lederen min. Jeg har også fått erfare verdien av å ha et kollegialt nettverk av folk som bryr seg. Blomster og hilsener som varmer. Ord som helbreder.

En av dem jeg snakket med var en kollega i Legeforeningen. «Jeg har møtt veggen», sa jeg til ham noen måneder etter hendelsen. «Alt har liksom stoppet opp for meg.» Han svarte: «Nei, Tom, det er ikke du som har møtt veggen. Det er veggen som har møtt deg». Disse enkle, kloke ordene fjernet sten fra byrden.

Politiet sier det er sjeldent at leger blir angrepet i eget hjem. De aller fleste voldshendelser mot offentlige tjenestepersoner skjer på arbeidsplassen. Når det skjer i eget hjem, er voldsofferet som regel mer sårbart.

Denne julen kan jeg prise meg lykkelig over at jeg ikke var alene den kvelden. Jeg priser meg lykkelig over at kona mi var hjemme. Og at hun kunne rekke meg krykken sin.