En glad laks

Jeg sitter i bilen en kveld midt i september. I setet ved siden av meg ligger det en røkelaks. Hvor leder dette, tenker du sikkert. (Det gjør for så vidt jeg også). Saken er likevel den at i mine drøye ti år som fastlege i samme praksis, så husker jeg noen pasienter mer for det de interesserer seg for enn for hvilken sykdom de har. Av den grunn begynner vi altså med denne røkelaksen.

«Nå må du komme deg på laksefiske i år, jeg klarer meg da litt selv», sier en bestemt gammel dame, med en streng tone. Ordene er rettet mot sønnen som sitter ved siden av henne. Å ofre egne behov for sine nærmeste pårørende er for mange en realitet. I mange år så jeg ham bare i følge med sin gamle mor, som var nesten blind.

I de siste årene har han selv slitt med dårlig helse. En «uheldig» kombinasjon av to ulike autoimmune sykdommer med oppfølging på to ulike sykehus. I dagens helsevesen kan det være svært krevende å manøvrere i dette som pasient. I alle fall hvis begge sykdommer er aktive, og påvirker hverandre. Sykehus A: «Vår sykdom er ikke tilstrekkelig aktiv til at vi kan anbefale dette biologiske medikamentet, men om sykehus B finner indikasjon for sin sykdom B, vil det sikkert hjelpe på sykdom A». Gjett hva sykehus B sier! Ja, akkurat som du tenkte.

Slik har årene gått. Helsa har vært dårlig. Laksefisket ble avlyst det ene året og avbrutt det andre. Det skal mye til. Som fastlege har jeg på vegne av pasienten prøvd å «mekle» mellom sykehusene. Jeg har til og med foreslått at de kan ringe hverandre. Men når sykehus A-oppfølging består av syv ulike leger på fire år, og sykehus B følger hakk i hæl, ja da står man nesten maktesløs overfor systemet. Når jeg tenker dette som lege, hvordan er det da for pasienten? 

Han fortsetter å møte meg, tre–fire ganger per år. Jeg er i hvert fall den samme. Jeg byttes ikke fra den ene måneden til den andre. Noen av oss gir ikke opp. Men jeg føler at jeg i dette tilfellet, ikke hjelper til med noe annet enn akkurat det; å ikke gi opp.

Litt utpå vårparten i år ser jeg ham igjen. Det er noe med blikket. Han ser håpefull ut.

Han har møtt noen, sier han. En lege på sykehus B ville sette seg grundig inn i saken. Legen mente det var for ille med så mye plager over så lang tid. Legen hadde også kommentert at det var altfor mange ulike leger min mann hadde møtt. «Dette må vi da klare å få et bedre system på», hadde han fått med seg på vegen. 

Sommerferien er over. Jeg møter ham igjen, og han har startet med behandling og er tilnærmet symptomfri. Laksefisket i år gikk som en lek. Han står der med tårer i øynene. Det er noe han vil si: 

«Jeg har en røkelaks hjemme i frysen. Den er tilberedt i Nordfjord, der jeg fanget den. Den er delt i to. Den ene halvparten er til deg, og den andre til legen på sykehus B. Hadde det ikke vært for at jeg gikk regelmessig til deg, og at du hadde oversikten og ikke ga opp på mine vegne, ja da hadde ikke dette gått. Da hadde jeg ikke møtt denne legen som til slutt tok meg på alvor på sykehus B.» 

Selv tenkte jeg at jeg i løpet av så mange år ikke hadde klart å hjelpe ham fremover i systemet. Det overraskende for meg var at han tenkte det motsatte.

Røkelaksen som ligger i setet ved siden av meg denne septemberkvelden blir et symbol. Ved å være en stabilitet i dagens fragmenterte helsevesen, kan man gjøre en forskjell. Om man vet hvor dørene er, kan man kanskje til slutt finne en nøkkel. 

Når han gir meg en røkelaks, så vet jeg hva det betyr for ham. 

Det er et bevis på, og en takk fra ham, for at han virker igjen.

Og det er vel akkurat det vi alle ønsker oss?

God jul!