En rød Sony Walkman

Vinteren 1983 er det verken VM på ski eller olympiske vinterleker, og vinteren fortoner seg både lang og kjedelig for en litt over middels sportsinteressert gutt. Favorittlaget Leeds United har også rykket ned, så tippekampen og fotballsesongen er heller ikke det samme denne vinteren. Til gjengjeld hører han mengder med god musikk, sparker fotball fra morgen til kveld, går lange skiturer og løper mil etter mil på glatte vinterveier. Han skjønner ikke selv hva han er i ferd med å vikle seg inn i. For ham blir denne vinteren starten på flere år med alvorlig spisevegring og en tapt ungdomstid.

I slutten av mai dette året konfirmeres han. Konfirmasjonsbildet er brutalt ærlig. Det viser en alvorstynget gutt, tydelig preget av en vinter med for lite mat og for mye overdreven hard trening. Sommeren fortsetter i samme ulykksalige spor. Tankemønsteret er totalt fastkjørt. Gutten blir tynnere og tynnere, kreftene er i ferd med å ta slutt, og foreldre og besteforeldre blir stadig mer bekymret. Den unge gutten er i ferd med å sulte seg i hjel, og når skolen starter opp igjen denne høsten, er det en gutt i klassen som mangler etter sommerferien. Han er alvorlig syk og innlagt på sykehus. Pulten hans forblir tom resten av skoleåret.

Legene på sykehuset leter naturlig nok etter en somatisk årsak til guttens sykdomsbilde, i verste fall kan den dramatiske vektnedgangen over kort tid skyldes noe ondartet, men de stiller etter noen uker diagnosen anorexia nervosa. Det er starten på et langvarig sykehusopphold og et strengt behandlingsopplegg med observerte sondemåltider, oppsyn etter hvert måltid og veiing kun iført underbukse hver eneste morgen.

Tiden er uutholdelig lang for en ungdom som normalt skulle vært på skole – ikke på sykehus – og levd et aktivt liv sammen med jevnaldrende. Trening er det ikke krefter til, og bortsett fra ukentlige samtaler hos psykiater, går tiden for det meste med til lesing og det han orker av skolearbeid. Musikk er det han savner mest, men på et firemannsrom på sykehus egner kassettspiller og høy musikk seg heller dårlig, så han må nøye seg med radioen og sosialt samvær med de snille sykepleierne inne på vaktrommet under den daglige «foringen».

Det nærmer seg jul, og julekvelden er han innvilget noen timer permisjon. For første gang på mange måneder er han utenfor sykehuset, og kvelden feires på tradisjonelt vis hjemme på garden med julemiddag, hyggelig samvær og åpning av julegaver sammen med søster, foreldre og besteforeldre. På den ene julegaven dette året står det: «Vi ønsker deg alt vel. Dine klassekamerater i 9B». I pakken ligger det en knallrød Sony Walkman. Gutten er overveldet. Lyden er fantastisk. En mer kjærkommen julegave kunne han ikke fått.

Han løper opp på gutterommet. Musikksamlingen står der slik han forlot den noen måneder tidligere, og favorittkassettene pakkes ned og blir med i bilen på vei «hjem» til sykehuset denne kvelden. Det skal enda gå mange måneder før han skrives ut, og mange år før han er helt frisk, men dagene på sykehus er bedre og ikke riktig så lange etter dette. De neste månedene er den røde Walkmanen i bruk hver eneste dag. Han spiller Stavangerensemblet, Veslefrikk, Åge Aleksandersen, Motörhead, Iron Maiden, Deep Purple, Black Sabbath og AC/DC.

Dette er 40 år siden, men jeg glemmer aldri den røde Walkmanen jeg fikk fra snille klassekamerater som ville meg vel, og all den gode musikken jeg spilte på den. Det utgjorde en forskjell. Jeg ble frisk og livet etter hvert veldig godt.