En siste hilsen

Å jobbe på legekontor i ferien er noe annet enn vanlig drift.

For det første er det en strammere siling av hvem som får time – sånn må det jo være når bemanningen er skåret ned til omtrent en tredjedel. Det betyr at de som kommer har større behov, og for meg gir det oppfylling av kontoen som heter «å være til god nytte akkurat her og nå» eller kanskje kontoen heter «rask meningsbekreftelse».

For det andre ser jeg naturlig nok mer av kollegers pasienter. Jeg opplever da at de er mye mer takknemlige for hjelpen og bekreftelsen de får.

De tar ikke ting for gitt – fastlegen er jo ikke der – og de velger gjerne å uttrykke dette. De fikk hjelp for det akutte, eller innspill i noe som har vart lenge. En fremmed lege kan jo også tidvis se ting med et annet blikk – som kan bringe nytt lys inn i fastlåste saker.

Alt dette gir en opplevelse av å arbeide i takknemlighet, et gammelt ord jeg nå har blitt glad i på nytt.

Her er min feriehistorie.

Hjemmesykepleien ba om tilsyn på en av pasientene til en kollega, ei dame på mange og nitti som bor i omsorgsbolig.

Hun var egentlig ikke så veldig syk, hodet var fortsatt raskt, det eneste var noen knesmerter jeg hadde økt opp medisinene for, et par uker tidligere.

Hjemmesykepleien ønsket at jeg skulle komme en tur og se til henne. De siste par dagene hadde hun «lagt seg til» og nektet å spise.

Hennes eneste datter hadde uka før dødd av kreftsykdom. Det siste døgnet hadde det også gått trått med å ta medisiner.

Jeg kommer inn på rommet og det tynne mennesket i senga setter sine våkne øyne i meg. Jeg tar henne i hånda og hilser, og vi blir enige om at vi husker hverandre fra legekontoret for noen år tilbake – også da en sommer.

Så kondolerer jeg med datteren, og til dette sier hun «takk». Det blir stille et par sekunder og så sier hun: «Nei, nå vil jeg ikke mer. Nå er det nok».

Jeg setter meg på stolen ved siden av senga og responderer at hun jo har nådd en anselig alder, og at det er mulig å forstå at hun kan kjenne på å ha levd lenge nok.

Så sier jeg at det kan jo hende hun tenker litt annerledes om dette når hun får datterens dødsfall litt på avstand. Da ser hun rett på meg og sier: «Nei du. Dette har jeg kjent på lenge».

Jeg nikker og sier at jeg forstår det, og at vi da får tenke på å gjøre dagene hun har så gode som mulig.

Jeg spør henne om hun vil at jeg skal se på medisinene, og fjerne de som ikke letter her og nå.

«Ja, det hadde vært veldig fint», kommer det raskt.

Hun retter seg litt opp og tar et overraskende fast tak i hånda mi igjen og sier: «Ja, deg var det veldig fint å snakke med. Takk for denne praten. Du må hilse fastlegen min fra meg».

Jeg blir litt overveldet av egen gråt som presser på, og kommer på mitt eget råd til kolleger jeg veileder om å sette ord på ting.

Jeg vender meg mot den unge sykepleieren og sier: «Nå ble jeg visst veldig rørt her».

Hun smiler og sier: «Jeg og».

Så går jeg tilbake til legekontoret der tendinitter, konjunktivitter, stripsing og samlivsbrudd venter, og tenker at jobben min er magisk. Midt i all travelhet tar de største følelsene plass.

Jeg kom også på at jeg ikke egentlig hadde noen diagnose når dødsattesten skulle fylles ut. Gamle folk som har bestemt seg for å dø gjør jo det, de dør.

Hadde jeg egentlig undersøkt henne?

Jeg kom til at jeg hadde undersøkt det eneste som var viktig; hennes ønske om å dø. Jeg så dødsannonsen i den første ferieuka mi. Det sto at hun sovnet fredfullt inn. Det vet jeg var sant.

Jeg bærer henne med meg.

Som en gave.

Så må jeg huske å gi fastlegen hennes gaven hun ba meg overrekke.

En siste hilsen.