En slitesterk gave

Se for deg at det er julaften. Under juletreet ligger det flere gaver, men det er særlig en du har lagt merke til. Den er på størrelse med en skoeske, pakket inn i det samme rød- og grønnmønstrete julepapiret som de fleste andre gavene under treet. Da du i smug løftet litt på den, var den overraskende lett. Du så at det sto til deg fra kjæresten din på til-og-fra-lappen, og kjente at det begynte å krible litt i magen. Hva kunne det være den andre hadde funnet på nå? Tankene og bildene i hodet begynte å løpe av gårde. Kanskje var det et gavekort på et eller annet. Kanskje en reise, eller et spa-opphold?

Julaften kommer, og du åpner pakken. Kjæresten din ser både litt spent og smånervøs ut. Du er spent og kjenner sommerfuglene i det du drar av papiret, og skoesken fra joggeskoene du kjøpte til en av ungene i sommer avslører seg. Du åpner forventningsfullt lokket. Kjæresten din sier ingenting, men ser kanskje enda litt mer anspent ut nå og en litt nervøs latter kan høres.

Inne i skoesken ligger det et gavekort, akkurat som du hadde sett for deg. Riktignok er dette hjemmelaget. Ikke et sånt ferdig et som du får på butikker eller fra hoteller eller andre opplevelsesbedrifter. Nei, det var tydelig at dette hadde kjæresten din mekka selv. Du åpner gavekortet, og der står det: Gavekort på parterapi. Velkommen til første time torsdag 4. januar kl. 19. Et hjemmelaget hjerte pynter opp.

Jeg ga en sånn gave for noen år siden. Det vil si det var ikke jul, men mannen min fikk det til bursdagen. Mange jeg forteller dette til spør: Hvordan turte du det? Er ikke det det samme som å si at «forholdet vårt er skikkelig dårlig, jeg er usikker på om vi har en fremtid, men vi kan gjøre et forsøk med litt parterapi og se hvor det bærer». Jeg tenker ikke det. Kan det ikke like gjerne tolkes som en kjærlighetserklæring? «Forholdet vårt er så viktig for meg at jeg er villig til å sette av tid regelmessig til å sørge for at det er på rett spor.»

I vårt tilfelle, hadde vi snakket om det tidligere. Mannen min hadde i grunnen etterlyst å finne «en nøytral person som kan se det hele litt utenfra» i mange år. Ikke fordi forholdet vårt var på randen til å rakne, men fordi vi opplevde at det var noen gjentakende temaer som kom opp hver gang vi begynte å krangle eller var uenige. Det var akkurat som det skrudde seg litt ekstra til hver gang. Og særlig merket vi det i perioder med mye jobb, lite søvn og høyt aktivitetsnivå på ungene. Jeg holdt likevel igjen. Lenge. Det opplevdes litt som et nederlag å ikke få det til selv.

Kanskje har du også erfaringer med at tilfredsheten i parforholdet kan svinge. I så fall er du ikke alene. Mange folk i dag, og kanskje leger spesielt, opplever høy grad av det vi kaller for ytre stress på parforhold og familien. I denne sammenheng betyr ytre stress alt som ikke egentlig har med dere som par å gjøre, men som likefullt påvirker parforholdet, som jobbstress, familiemedlemmer som krever omsorg, frivillige verv som skal følges opp, forventning fra vennegjengen om å stille opp eller sykdom som noen typiske eksempler.

Når vi har lite å gå på, lite overskudd, blir gjerne lunta kortere, du legger lettere merke til alt du irriterer deg over hos partneren og stemninga blir deretter.

Mange lurer på hvordan de kan snu dette. Det er flere steder å starte, men en viktig start er i alle fall å være klar over at det er slik det er. Og enda bedre er det om dere klarer å få en sånn noenlunde felles forståelse av hva som er utfordringen. I denne prosessen er det lurt å ha fokus på hva ditt bidrag til floken er, fremfor den andres bidrag. Det ser vi så lett og godt likevel. Men julen er vel tiden for litt selvransakelse også? Hvordan har det siste året vært? Hva har vært bra? Hva ønsker jeg, helt på ordentlig, å gjøre annerledes fremover? Er jeg tilgjengelig for partneren min? Gir jeg respons når den andre prøver å få kontakt? Viser jeg interesse og er nysgjerrig?

Vi vet nå at parforholdet og de andre aller næreste relasjonene våre påvirker helsa. Langvarig stress, som relasjonelt stress, påvirker for eksempel immunforsvaret. Hvem har vel ikke møtt den pasienten som stadig har hyppige virusinfeksjoner uten at vi finner noen åpenbar årsak. Hvor ofte spør du om de næreste relasjonene i disse tilfellene?

Eller hun som er så sliten for tiden og har begynt å streve med nattesøvnen. Alle blodprøvene er helt normale. Fortalte hun om hvordan det egentlig var hjemme for tiden?

Har du tenkt over hvilken unik posisjon vi sitter i som allmennleger? Eller kanskje blir den tanken overveldende? Det er jo så mye vi skal forholde oss til. Må vi virkelig snakke med pasientene om relasjoner også?

Nei, vi må ikke det. Men jeg har undret meg på flere ganger om ikke vi likevel kunne kommet raskere til målet ved å ta veien om relasjonene. Det kan jo hende det hadde spart oss for endel unødvendige utredninger og behandlinger. Og ikke minst spart tid. Ikke trenger vi å være eksperter på relasjoner for å gjøre det heller. Vi trenger bare å være de ekspertene på livet som vi allerede er og støtte, samtidig som vi også utfordrer pasienten til å se problemstillingen fra flere sider. Kanskje kan vi åpne opp for noen nye perspektiver på relasjonen eller på livet? Jeg vet det foregår mange slike gode samtaler på fastlegekontor rundt omkring i landet.

Nå som det snart er jul har jeg lyst til å utfordre deg til å velge ut din annerledes-gave som du kan gi til en som står deg nær nå i jula, enten det er en partner, et barn, en forelder eller en annen viktig person i livet ditt. Finn din vri på en gave som kan styrke relasjonen deres, pakk den pent inn og vurder om den egner seg best for privat overlevering eller i full offentlighet under juletreet. Kanskje gaven din får ringvirkninger inn i neste generasjons nære relasjoner også?

Siri Dalsmo Berge er forfatter av Bruksanvisning for parforholdet og Bruksanvisning for hverdagssexen.