Forståelse i gave

Som fastlege og vikar gjennom over ti år har jeg vært vitne til mange livshistorier, helseutfordringer og følelsesmessige berg-og-dalbaner. Pasientene mine har delt sine innerste bekymringer og frykt med meg, og jeg har alltid strebet etter å være mer enn bare en medisinsk autoritet i deres liv. Jeg ønsker å være et medmenneske, en støttespiller, og en som kan forstå og dele byrden av deres helseutfordringer. Det er i dette engasjementet for mine pasienter at jeg en dag mottok en gave som skulle endre min tilnærming til medisinsk praksis for alltid.

I 2018, mitt eget liv i full fart, mottok jeg en kreftdiagnose. Å kalle en kreftdiagnose en gave kan i verste fall oppleves som arrogant og respektløst, i beste fall som en forståelse i riktig kontekst. Det var som om verden stoppet opp et øyeblikk. Plutselig var jeg ikke bare fastlegen som behandlet kreftpasienter, jeg var en kreftpasient selv. Kreften hadde funnet veien til mitt eget liv, og jeg måtte nå stå ansikt til ansikt med frykten og usikkerheten som mine pasienter hadde kjent på så lenge.

I begynnelsen føltes diagnosen som en vond ironi. Hva skulle jeg lære av denne opplevelsen? Hva kunne jeg ta med meg til mine møter med pasientene? Det skulle vise seg at denne diagnosen skulle bli en gave i overført betydning.

Det var nemlig noe med å ha vært på den andre siden av bordet som endret perspektivet mitt. Jeg innså hvor viktig det var å være der for pasientene mine på en måte som gikk utover den sterile rollen som lege. Jeg hadde nå en dypere forståelse av frykten og usikkerheten som følger med en kreftdiagnose. Denne innsikten gjorde meg forhåpentligvis til en mer empatisk og medfølende lege. Jeg kunne nå med oppriktighet nærme meg klisjeen om at «jeg tror jeg forstår hvordan du har det», selv om respekten for den individuelle opplevelsen og frykten aldri skal rokkes ved. Jeg misbruker ikke klisjeen; jeg har aldri mistet et barn, aldri vært tungt deprimert eller fått en dødelig diagnose, og passer meg for å si at «jeg forstår hvordan du har det», når jeg faktisk ikke gjør det. 

Jeg begynte å dele min egen historie i møte med pasientene der det falt naturlig. Jeg var ikke lenger bare en autoritet med stetoskop. Jeg opplevde at denne åpenheten og sårbarheten skapte en dypere forbindelse mellom pasientene og meg.

Jeg tenker på meg selv som en «lege på gølvet», men kanskje er jeg også en «lege på kafeen», eller en «lege i sofakroken». Jeg mener det er viktig å erkjenne at legekontoret kan være en utmerket arena for gjensidig tilstedeværelse utover kliniske undersøkelser og algoritmiske anamneseopptak. Jeg er ikke redd for å være personlig og privat når jeg vurderer det som hensiktsmessig. Jeg tror på at å vise min egen sårbarhet kan øke tilliten mellom pasientene og meg. Jeg ønsker at de skal føle seg trygge på å dele sine tanker og følelser, selv de mest skremmende og ubehagelige. Det er en gave i seg selv å kunne være til stede for noen i deres mest sårbare øyeblikk.

Min egen kreftdiagnose har gitt meg en gave som jeg aldri ville ha bedt om, men som jeg nå velger å være takknemlig for. Kanskje er det lett for meg å hevde dette når det gikk bra med meg og med god prognose, men ordet «kreft» er kanskje det mørkeste ordet som finnes i vårt vokabular. Det har derfor lært meg verdien av medmenneskelighet og å være der for mine pasienter på en dypere måte. Jeg vil fortsette å dele min historie og lære av mine pasienter, fordi det er gjennom disse erfaringene at vi virkelig kan gi og motta gaver av empati, forståelse og håp.