Fotball og kameratskap

Det er en ettermiddag sent i dette årets august. De gode lydene fra grusbanen utenfor når helt inn i stua her jeg sitter. Jeg vet at det er guttene i gata som spiller fotball, slik de så ofte gjør når det er ettermiddag eller kveld i sommerhalvåret. Det er en stor guttegjeng, alderen spenner fra seks til ti år. Når de ikke spiller fotball sammen, bytter de fotballkort, ser på fotballkamp sammen eller snakker om fotball. Det er deres metode.

Den eldste av mine tre sønner var skolestarter høsten for fire år siden. Fem vintre ung, og blant de yngste og minste i klassen. Et drøyt år senere flyttet vi, og den lille gutten byttet skole da han var syv år gammel. Sett i ettertid var det lite vi foreldre visste om hverdagen hans på skolen og hvordan han egentlig hadde det. En litt stille og forsiktig gutt, som var godt likt og tok lite plass. Utad så det ganske bra ut, men så hadde han det ikke bra likevel. Det ble ikke ordentlig tydelig før han høsten for to år siden ble diagnostisert med cøliaki.

Det tok tid før kreftene den fine lille gutten hadde mistet, kom tilbake. Det tok tid før tryggheten den fine lille gutten hadde mistet, kom tilbake. Det tok tid før den fine lille gutten igjen kunne gå med lette skritt ut døren og til skolen om morgenen.

Da kraften kom tilbake, oppdaget den lille gutten for alvor fotballen. En dag ba den lille gutten om å få begynne på klasselaget i fotball. Kort tid etter begynte han å spille fotball i friminuttene. Det han lenge hadde ønsket, men ikke våget. Nå våget han. Så valgte han seg, etter nøye overveining, et favorittlag i engelsk fotball. Den lille gutten var lenge i tvil om han burde velge det samme laget som sin far, men endte til slutt på et annet lag.

Med fotballen åpnes en verden av muligheter for den lille gutten. Nå er det fotball på skolen, fotball i klubben, fotball i gata og fotball i ferien. Det er fotballkort å samle på, fotballdrakter å ønske seg og fotballkamper å se på, i serie eller mesterskap, i inn- eller utland. Fotballfakta å lese seg opp på og statistikk å pugge. Det kan kanskje høres voldsomt ut, men med fotballen har den lille gutten fått en lidenskap som fyller hele ham. Og jeg ser at han ikke er alene om det. Fotballen er en magisk kraft for ham og for mange med ham.

Det er en ettermiddag sent i dette årets august. Jeg tenker på at den lille gutten ikke lenger er liten. Han har vokst seg både større og sterkere, i en betydning både bokstavelig og overført. Gutten løper så raskt, får samtidig med seg ballen og får det til å se så enkelt og naturlig ut.

Det er en ettermiddag sent i dette årets august. De gode lydene fra grusbanen uten-for når helt inn i stua her jeg sitter. Jeg vet at det er guttene i gata som spiller fotball, slik de så ofte gjør når det er ettermiddag eller kveld i sommerhalvåret. Det er en stor guttegjeng, alderen spenner fra seks til ti år. Når de ikke spiller fotball sammen, bytter de fotballkort, ser på fotballkamp sammen eller snakker om fotball. Det er deres metode. To av guttene på grusbanen er mine.

Guttene i gata vet det ikke selv ennå, hvor mye fotballen gir dem. Om gaven fotballen representerer i livene deres. En gave som inneholder mye av det vi vi alle trenger for å trives og for å vokse.

Jeg tror med andre ord det er noe allmenngyldig over denne lille historien, om den lille gutten, som ikke lenger er liten. Historien kunne handlet om noe helt annet enn fotball, om en annen gave, med et annet uttrykk. Gaven kan ha ulike uttrykk i ulike liv og i ulike faser av livet. Det kan være en gave som ikke nødvendigvis er lett tilgjengelig eller enkel å finne. Men virkningene av de ulike gavene er de samme.

Jeg vet at fotballen ikke alltid er vakker eller inkluderende. Det finnes helt andre historier om fotball enn denne. Men akkurat her og akkurat nå, en ettermiddag sent i dette årets august, er fotballen på sitt aller vakreste. Det er glede. Det er mestring. Og det er frihet. Sammen.