Livet i gave fra kommunen

Denne historien handler om mitt favorittema, meg selv. Jeg er 37 år gammel, og bor i Valdres med kone og to gutter på to og fem år. Helt siden studiet har jeg hatt en plan om å begynne som fastlege på hjemstedet, en ekte landsbylege med legevakter og alt som hører med. Men jeg har like lenge hatt en stor bekymring. Jeg har forstått at det er en svært krevende jobb som vil begrense livet mitt, og jeg ønsker å prioritere familieliv, friluftsliv og fysisk aktivitet. I august 2022 begynte jeg som fastlege på Fagernes legesenter, en fantastisk arbeidsplass med god stemning og godt samarbeid med de andre legene og medarbeiderne. Legene starter dagen med et morgenmøte, hvor vi tar opp praktiske spørsmål, diskuterer pasienter og fjaser litt iblant. Tant og fjas er faktisk veldig verdifullt. Kanskje særlig tant. Vi går alltid runden rundt bordet, så det er lav terskel for å ta ordet. Én dag i uka har vi felles møte med medarbeiderne, hvor vi går den samme runden. Ikke alle har like mye på hjertet, men de vet de vil bli lytta til hvis de har det. Minst like viktig som praktiske forhold og medisinske diskusjoner, er det sosiale fellesskapet vi starter med hver eneste dag. Det skaper en sterk følelse av samhold og et solid fagmiljø. En kaffekopp og en god latter forlenger og forbedrer livet.

Stillingsannonsen jeg søkte på, var en deleliste sammen med en lege med lang fartstid som ønska å trappe ned, før hun skulle gå av med pensjon. Hun synger i kor med pappa, og hadde for flere år siden nevnt at kanskje jeg ville ta over for henne, hvis jeg noen gang skulle flytte hjem. Da jeg begynte i turnus i august 2018, var jeg bra i rute med den beregninga.

Men kona hadde termin på vårt første barn på min første arbeidsdag, og etter hvert begynte en skummel spiral å spinne rundt meg. Kona fikk fødselsdepresjon og store bekkenplager, men jeg følte lenge jeg hadde superkrefter. Jeg støtta henne som best jeg kunne, tok meg mye av sønnen vår, og lagde mat, rydda og vaska hus når jeg hadde dagfri før kvelds- og nattevakt. Men da jeg hadde ei uke ferie i starten av desember, dro vi på hytta og jeg begynte å sove dårlig. Jeg var så aktivert at hjernen gikk på høygir mens jeg lå i senga og bekymra meg for neste dag, neste uke, og de neste fem, ti og tjue årene. Hvor lenge ville bekkenproblemene til kona vare? Ville vi kunne leve det aktive livet vi ønska? Hvor skulle vi bo i Valdres. Hvordan skulle jeg, med så lite praktiske ferdigheter, håndtere alt mulig? Og ikke minst: Var jeg ikke egentlig en usikker og dårlig lege? Akuttmottaket i Tønsberg var et brutalt møte for alle oss LIS1-ere. Pasientene rant inn, vi var usikre på både lokale rutiner og medisinske vurderinger, og klandra oss selv hele tida for å jobbe for tregt. Etter hvert som jeg sov stadig dårligere, ble jeg mer og mer sliten, ukonsentrert og usikker. Jeg våkna gjerne i tre-tida og grua meg til dagen skulle begynne. Det var kverning og kverning, grubling og grubling. Jeg ble mer og mer overbevist om at jeg var en udugelig lege, og på et tidspunkt tenkte jeg på alvor at jeg kom til å bli psykisk sjuk og ufør resten av livet. Jeg hadde dårlig samvittighet for kona når jeg måtte forlate henne med lille Sigurd, isolert og full av angst. Og jeg hadde dårlig samvittighet hjemme, fordi jeg følte at jeg ikke jobba raskt nok og bra nok i akuttmottaket. Og jeg fikk fortsatt ikke sove. Nesten desperat googla jeg alle psykiatere i området, men alle hadde håpløst lang ventetid. Så nær som én. Torgeir. Han svarte på mail at han likevel ville prioritere meg, som en hjelper som skulle hjelpe andre. En kollega.

Zyprexa. 5 milligram hjalp meg ikke, men med 10 milligram skrudde hjernekverna seg av, og jeg fikk endelig sove. Imovane hadde ikke hjulpet det grann, for jeg våkna midt på natta likevel. Men selv om jeg nå sov, ble alt bare verre og verre. Bølgene av depressive symptomer som hadde skylt over meg de siste ukene, drukna meg til slutt. Jeg sank til bunns i en dyp depresjon, og den livsglade, morsomme og ressurssterke gutten jeg alltid hadde vært, forsvant fullstendig. Det var som om noen hadde borra hull i kraniet mitt, stukket et sugerør ned til hjernen min, sugd ut alt som var meg, og blåst en mørk sky ned i stedet. Jeg var helt slått i bakken av en nærmest komplett funksjonssvikt. Jeg ante ikke at man kunne bli så kognitivt hjelpeløs av en depresjon. Jeg kunne stå midt på kjøkkengulvet og knapt klare å bestemme meg for hva jeg skulle spise. Jeg orka ikke stå opp om morgenen, til konas store bekymring og intense frustrasjon. Det føltes som jeg hadde mista meg sjøl for alltid. Men selv om jeg hadde flyktige selvmordstanker, var det aldri et alternativ. Jeg visste hvor fantastisk livet kunne være, og klamra meg til håpet om at jeg en dag ville bli frisk. Og det ble jeg. En etter hvert nærmest euforisk følelse av å endelig fungere, resulterte i positive spiraler, og jeg kunne gradvis begynne å jobbe igjen. Mer motivert enn noen gang, følte jeg til og med at jeg mestra jobben min ganske bra. Men takk Gud i himmelen, og hele legemiddelindustrien, for Zyprexa. Jeg driter jevnt i om jeg får forlenga QT-tid, eller hva det nå er, hvis det kan skru av den intense nattegrublinga som kan være så skadelig. Jeg frykta medikamentet, siden jeg jobba deltid på det psykiatriske sykehuset Åsgård i Tromsø under studiet, og visste at man kunne bli både sløv og overvektig. Det var tross alt snakk om antipsykotika. Men nå mener jeg helt oppriktig at det er dårlig behandling å ikke forskrive olanzapin eller kvetiapin off-label, og håper det én gang blir en godkjent indikasjon. Vi vet veldig godt at Imovane og Sobril kan skape minst like store problemer for pasienten.

Nå er jeg tillbake i Valdres, i en jobb jeg trives fantastisk godt i, på en helsefremmende arbeidsplass. Det vil komme nye bølgedaler, det vet jeg, men jeg vet jeg kan få sove mens jeg tar de nødvendige grepene om livet. Olanzapinen ligger i en boks på vaskerommet, og bare det er en trygghet. Best av alt er det at jeg etter hvert har fått aksept for mitt ønske om å fortsette i redusert stilling, med fire hundre pasienter og legevakt omtrent én gang i uka. Så i realiteten er det egentlig en 100 prosent jobb. Jeg har også vært så heldig å få en 20 prosent undervisningsstilling på Universitetet i Tromsø, byen min, der jeg studerte. Der jeg kunne sitte med timeplanen og yr.no og vurdere når det passa meg å studere og når det passa meg å dra til fjells. Nå reiser jeg opp noen ganger i året for å holde forelesninger, veilede studenter og delta i arbeidet med å utvikle den allmennmedisinske utdanninga i Tromsø. Jeg gleder meg til alle disse jobbene. Med to kurative dager i uka, kan jeg få både trent og gått sjelelegende turer i fjellet til fots og på ski. Jeg har overskudd til familien min, og jeg har tid og lyst til å kanskje være fotballtrener for gutta mine når de blir større. Istedenfor å måtte samle opp ærender og hjemmelogistikk til helgene, kan jeg rydde unna praktiske gjøremål på ukedagene, så helga kommer med blanke ark og fargestifter tel. Jeg tjener mindre penger, men har en god balanse i livet.

Jeg er evig takknemlig for at mine ledere på legesenteret og i kommunen aksepterer mine prioriteringer. I ALIS-kontrakten min står det at jeg begynte spesialiseringa 1. oktober 2023 og at jeg vil fullføre den etter 1. oktober 2033 en gang. 2dd får komme når den kommer. Tid foran penger. Alltid. Takket være en lyttende og samarbeidsvillig arbeidsgiver i Nord-Aurdal kommune, kan jeg leve det livet jeg ønsker. Hvis jeg blir pressa for hardt, kan jeg alltids true med å gå inn i en ny og langvarig depresjon med et helt års sykmelding, som det ble sist. Jeg vet det kan skje igjen, men det skal jeg holde ut. Det er så uendelig verdt det. Men akkurat nå kan jeg nyte livet. Nord-Aurdal kommune har i praksis gitt meg mitt livs viktigste gave.