Med håpet i gave

Det var like før jul for mange år siden. Jeg var pårørende i en kritisk situasjon. Snøen lavet ned og jeg måtte skreve over høye brøytekanter for å komme meg til intensivavdelingen. Det hastet. Det så ikke ut som om at det ville gå gjennom natten. Julestjernene i vinduene og balkongene som var pyntet med lys var det eneste som minnet om jul. Alt håp syntes å være ute. Jeg ventet med iskalde hender på en samtale. Der var han, den svenske legen jeg hadde lært å stole på de siste ukene. Han tok seg tid, var empatisk. Realistisk, men uten å ta bort alt håp. Hvert ord som forlot leppene hans ble analysert i timene etter samtalen.

Etter en lang og angstfylt natt, som aldri syntes å gå mot dag, kom jeg tilbake til intensiven. Det var ikke til å tro. Som ved et trylleslag var situasjonen en annen. Tunge snøfiller utenfor vinduene var erstattet av et skarpt, klart vintervær. Klinikken var stabil, egentlig bedre enn på lenge.

2023 er året der mange kolleger har fortalt om en fortvilet hverdag og følelsen av maktesløshet både hjemme og på jobb. Jeg har selv måttet reflektere over dette etter at lokalavisen ønsket at jeg skulle fortelle litt om hvordan jeg hadde det i jobben. Hva motiverer meg? Hva får meg til å bli i yrket? Jeg prøvde å formidle at jobben stadig har blitt mer krevende, men at den fremdeles er viktig og at vi er privilegerte som får drive på. Jeg vet at vi kan utgjøre en stor forskjell for folk, særlig for de som er i vanskelige situasjoner.

Etter snart 20 år i jobben koker det ned til dette: Faget er fantastisk, spennende og bredt. Allikevel, det viktigste for meg er det mellommenneskelige i jobben. Det er nok det som motiverer meg mest. Jeg kjenner alle pasientene, de fleste veldig godt. Jeg vet mye om det de tenker, interesserer seg for og hvordan de har det i livene sine. Det er dette som gjør meg i stand til å gjøre jobben slik jeg gjør. I dagens travle verden er det lett å glemme verdien av relasjoner og nærvær, spesielt i en tid hvor teknologi og hektiske tidsplaner dominerer livene våre.

Når det drar seg til, slik det gjorde for meg den vinternatten, er tillit og kommunikasjon bærebjelken i jobbhverdagen vår. I kritiske situasjoner skades det beskyttende skjoldet pasienter og pårørende går rundt med til daglig, er jeg blitt fortalt. Det kjente jeg også på den gangen. Erfaringene jeg gjorde som pårørende gjør at jeg veier mine ord på gullvekt når jeg snakker med pasienter som er i krise. Som opplever traumer. Jeg vet hvor avgjørende de ordene er og hvordan de kan brenne seg fast. Dette er katastrofene som det ikke står om i avisen, men som river bort grunnen under et menneske slik at det står måpende inn i håpløsheten.

I slike situasjoner er det viktig å gi god og realistisk informasjon, sies det. Til det kan jeg tilføye: Håpet må leve. Det skjønte den svenske legen. Han var hele forskjellen. Familien vår fikk en julegave den natten, av legen, av moderne medisin – av Gud? – jeg vet ikke.