Myk pakke i en hard verden

Et personlig essay med tema «gaven» var utfordringen jeg fikk fra Utposten. Jeg likte den, og falt ned på at jeg fikk lyst til å se nærmere på en slags dåpsgave og et privilegium, men også en forpliktelse vi fikk den dagen vi ble uteksaminert som leger. Denne gaven definerer yrket vårt som uomtvistelig meningsfullt.

Jeg er glad i kollegabesøk, for jeg synes jeg sitter nok alene inne på kontoret. Mest stas av alt er å ha kolleger fra andre land på besøk. Det er spennende å vise fram norsk allmennmedisin, og jeg introduserer min verden med stolthet. Jeg møter mange spennende reaksjoner der både bifall, undring, gjenkjennelse og vantro forekommer.

Den dagen jeg tenker på hadde jeg besøk av en kvinnelig kinesisk lege, Jing. Hun var fra Nanjing, en by med snaut seks millioner innbyggere og den åttende mest folkerike byen i Kina. Hun var ikke den eneste fremmedkulturelle på kontoret den dagen. Fatima og Gazanfar dukket også opp på hastetime med sønnen Mohamed på to år. Vi snakker feber, hoste, oppkast og bekymringer, men gutten smilte og løp rundt.

Jeg gikk på Google Translate og fant en passende oppsummering:

«Ne t’inquiète pas». Ikke vær bekymret.

Familien var fra Niger, en tidligere fransk koloni. Jeg snakker ikke noe særlig fransk, men vi kjenner hverandre godt, og vi supplerte med Google og god stemning.

Jing, min kinesiske kollega, snakket i likhet med mange av mine pasienter godt engelsk. Hun hang godt med gjennom dagen, men det var noe vantro over henne. Dette var annerledes enn allmennprakis i Nanjing. Veldig annerledes. 20 minutter per pasient og 15 pasienter om dagen?

«In our country, it is normally 70.»

Det hørtes travelt ut. Da vi oppsummerte dagen, lurte hun spesielt på den afrikanske familien. Hvem var de og hva gjorde de i Norge? Jeg kunne fortelle at de var, eller hadde vært, asylsøkere. De hadde flyktet for å unngå at Mohameds to storesøstre skulle bli omskåret. Det var noen år siden de kom hit. Jeg hadde vært tett på hele veien. Den røde tråden var brutale livsbetingelser med store konsekvenser for helsa. Mohamed er født i Norge. De fikk for et drøyt år siden endelig avslag på asylsøknaden, etter anke. Mohamed fikk et eget brev fra UDI om dette tre måneder gammel. Beskjeden var at han måtte forlate landet snarest. Skal vi kalle det en drittpakke?

Jeg synes også jeg måtte belyse at det var et slags dilemma jeg dermed ble satt i, nemlig dette: Når avslaget er endelig, ryker også retten til fastlege. Dette er nedfelt i forskrift. Var det da tid for å avslutte samarbeidet? Et dilemma er et valg mellom to dårlige alternativer og ofte er det beheftet med tvil. Men her var det ikke det. Legeetikkens paragraf 1 forpliktet meg som lege til å stille opp videre. Å følge menneskerettighetskonvensjonen føltes bra. Det motsatte hadde gjort vondt.

«But this must be very dangerous for you? Will you not be sanctioned?»

«No, I feel little risk here. First: No one will notice. Second: If noticed, and if the government will sanction or even criticize in any way; then my doctor-assosiation will support me.»

«How can you be so sure about that?»

«A bit complicateed to explain. But let me tell you about a cartoon … »

Den så Jing ikke komme! Human right issues i tegneserieformat? «Ja, nettopp det var det.» La meg forklare:

UDI laget for noen år siden en tegneserie om Hassan fra Somalia på somali, arabisk, engelsk og norsk til gratis utdeling i Somalia. Hovedbudskapet i alle tegningene var dette: Dropp alle planer om en eventuell flukt til Europa. Argumentene for dette ville de bokstavelig talt illustrere. I Sudan fantes ørkenrøvere, og dette var illustrert med en skummel tegning. I Libya var det brutale menn-eskesmuglere som ville banke deg og flå deg for penger, og her var det en enda skumlere tegning. Gummibåt over Middelhavet er hasardiøst og mange drukner. Overlever du er sannsynlighet for oppholdstillatelse i Norge minimal. Den siste tegningen handlet om at hvis du skulle bli du syk her, kom du ikketil å få helsehjelp, illustrert med en lege som så tydelig avvisende ut.

UDI har sannsynligvis sine ord og tegninger i behold, for det er en brutal og farlig verden der ute. Tegneserien unnlot imidlertid å illustrere at det også kunne være gode grunner til å forlate landet, og en ting måtte de gå i seg selv på: Presidenten i Legeforeningen skrev et brev til UDI om at bildet med den avvisende legen måtte ut. Det stred med legeetikken og var uakseptabelt.

Dette fortalte jeg Jing. For meg var dette informativt og fortalte noe viktig om hvor jeg hadde min egen legeforening. Jeg fikk en overraskende reaksjon: Jing begynte å gråte.

«So it is actually possible here. Human rights made real». Jeg har forstått det slik at det å gråte for en kineser er å miste ansikt. Men jeg ble litt rørt og felte noen tårer jeg også. Så da var vi to om det. Det er gaven vi har fått. Legeetikk made possible. Myk pakke.

Vi leger skal oppføre oss som folk. Det er en plikt og et privilegium.

Også når det er lovstridig skal vi gi omsorgsfull hjelp til alle.

Denne myke gaven skal vi forsette å forvalte i en verden som ser ut til å hardne.

En slik gavepakke må vi passe godt på, og ikke bytte ut i noe annet. Aldri.

God jul i alle hjem.