Nødvendig arbeid

Helse Nord begrunner arbeidet i tre hovedlinjer. Bemanning, medisinsk utvikling og befolkningsutvikling.

Helse Nord har i 2022 stått for 40 prosent av all innleie fra vikarbyrå, til tross for at det kun er ni prosent av befolkningen som bor i Nord-Norge. I styresaken og på hjemmesidene står det beskrevet at dagens struktur ikke lar seg bemanne. Det er derfor nødvendig med en økt sentralisering av tjenesteytingen. Dette er også blitt gjentatt et utall ganger av direktøren i Helse Nord, Marit Lind. De legger til grunn Helsepersonellkommisjonens rapport Tid for handling, som også vi i kommunene allerede ser på med bekymring. En fremtid med økende behov i befolkningen og færre hender som kan yte tjenester virker skremmende.

Den medisinske utviklingen med økt spesialisering og det økende antall muligheter innen utredning og behandling er udiskutabel. Det gir seg dermed selv at med færre fagfolk og flere ulike metoder som det skal være kunnskap og ferdigheter innen, vil det være sårbare fagmiljø hvis disse skal være spredt. Generalisten, som var ganske vanlig da jeg hadde min praksis i sykehusene tidlig på 2000-tallet, er nå nesten borte.

Befolkningsutviklingen i Nord-Norge er et viktig bakteppe. Det har siden 1970-årene vært synkende fødselstall, og i 2023 vil det i Nord-Norge være færre personer i aldersgruppen 0–19 år i forhold til aldersgruppen 65+. Dessuten synker det totale folketallet med unntak av de store byene og noen få andre steder her i nord.

Bare en vei å gå?

Det er dessverre blitt veldig hakk i plata i denne utredningsprosessen. Det kan synes som at det ikke er noen andre løsninger for absolutt alle utfordringene enn å sentralisere. Det er ingen tanker om at alle som i dag jobber for vikarbyrå, eller utenfor helsevesenet, kan lokkes tilbake til faste, trygge ansettelser innenfor bedre rammevilkår.

Oppmerksomheten rundt #legermåleve og sykepleiernes uttalelser i media de siste årene, tyder ikke på at man innenfor spesialisthelsetjenesten har gjort alt for å skape gode og levelige arbeidsvilkår. Felles rekrutteringsprosjekter mellom kommuner og sykehus må i større grad tas i bruk for å oppnå stabilitet. Sykehusene må legge mer til rette for spesialiseringsløp der rammene for gjennomføring blir mindre belastende for enkeltlegers familiære situasjon og deres personlige økonomi.

Det er all grunn til å diskutere om Legeforeningen sammen med Helsedirektoratet snarest bør utvikle spesialiseringsløp som er tilpasset den fremtiden vi er på vei inn i. Det bør være mulig for kloke hoder å snu trenden, ved å legge til rette for spesialisering som er mer tilpasset rurale strøk. Det bør være mulig å arbeide tett i team for å dekke flere ferdigheter enn i dag, slik at de mindre sykehusene kan bestå.

Mange av forslagene vil kanskje oppnå gode resultater i en overordnet risiko- og sårbarhetsanalyse, og på papiret fremstå som fornuftig, men den vil skape en forsterkning av befolkningsnedgangen – det blir en selvoppfyllende profeti. Redusert fødetilbud og redusert desentralisert beredskap vil skape en utrygghet i den nordnorske befolkningen som vil bidra til færre fødsler og øke fraflytning. De som kommer til å flytte, vil neppe fra distriktene inn til de store nordnorske byene, men kanskje heller flytte lenger sør. De som flytter er også de som har ressurser og kapasitet til å gjennomføre en slik omveltning i livet. Det vil være de unge, ressurssterke som drar.

Ensidig fokus

Utredningen så langt bærer preg av å kun se på eget reir, der det i liten grad skjeles til samarbeidspartnere. Kommunene er riktignok deltakende i arbeidsgruppene, men tidsrammene legger ikke opp til at det er mulig å se på hvordan tiltakene rammer de kommunale tilbudene, eller hva kommunene må kompensere med.

Manglende fundament og grunnlag

Gruppene må på veldig kort tid ta stilling til en datainnsamling der vi stadig oppdager feil i grunnlagsdataene, og mange av dataene er kommet inn i prosessen helt på slutten. Mange av deltakerne i gruppen føler på et enormt tidspress. Det er liten tid til å diskutere flere alternativer eller innhente analyser som kan gi grunnlag for bedre beslutninger. Usikkerheten på om tiltakene vil ha en ønsket effekt, sitter som en klump i magen som ikke vil bort. Det legges ikke opp til endringer i flere trinn, slik at man kan reversere eller kompensere hvis det ser ut til å gå galt.

Samhandling og overføring av oppgaver

Samhandlingsreformen la i stor grad opp til en styrt overføring av oppgaver til kommunene, der ressursene skulle økes nærmest der pasientene bor. Denne overføringen av oppgaver har gått i en rasende fart, uten noen som helst økning i ressursene til kommunenes helsetjenester. Samtidig har spesialisthelsetjenesten bygget ned sine tilbud med stort sett samme svaret: «Dette må kommunene ta hånd om». Det samme vil nok skje denne gangen. Distansen til mye av befolkningen vil gjøre at befolkningen vil kreve sine tjenester av de minste kommunene, som igjen må skaffe kompetansen til dette ved å smøre tiltak og kompetanse tynt utover. Det vil bli en krevende tid for kommunene her i nord, som både skal ivareta de forpliktelsene de i dag har, samtidig som de opplever et økende generasjonsgap i befolkningen med færre yngre og flere eldre.

Kommunenes samarbeid

Det skal bli interessant å se om kommunene i Nord-Norge klarer å stå samlet om saklige motsvar i sine høringssvar til prosjektrapporten, eller om det blir en kamp mellom regionene på hvor endringene skal komme. I så fall er det kun Helse Nord som blir å tjene på det, og befolkningen vil komme tapende ut av totalen til slutt.

Deltaker i undergruppe to «psykisk helse og rus» i omstillingsprosjektet.