Stikk og musikk

Gudmund Noddeland Myhren

Fastlege, Oslo kommune

En psykiater lærte meg at vi må ta imot pasienters betroelser og reaksjoner som en gave. Da blir det lettere å forstå at det koster dem en del å åpne opp og at de har gjort et valg ved å gi dette til akkurat oss. Av og til gråter pasienter fordi de er positivt berørte av noe som betyr mye for dem. Og av og til gråter vi fordi vi berøres av pasientene våre. Dette opplevde mine kollegaer og jeg under covid-vaksineringen for to år siden, og vi tok imot det som en gave.

Noen medisinske oppdagelser har spart mange for en tidlig død og gitt økt livskvalitet hos millioner av mennesker. Vaksiner har vi hatt siden slutten av 1700-tallet. De har blitt stadig mer raffinerte, og i 2021 ble vi vitne til et aldri så lite mirakel i vår tid – hurtigutviklede covid-19-vaksiner, som både skulle redde liv og gi oss friheten tilbake.

Jeg ble en av dem som tok et steg ut av allmennmedisinen for å prøve meg som samfunnsmedisiner det året. Vi skulle administrere gaven fra den norske stat – to stikk som ga en billett til vanlige hverdager igjen. I løpet av ganske kort tid stablet vi på bena et vaksinasjonsopplegg i et flott og moderne kirkebygg, som ikke kunne brukes til gudstjenester under pandemien. Med på kjøpet fikk vi en horde av frivillige som organiserte alt det praktiske. Pensjonerte leger og sykepleiere meldte seg uoppfordret til tjeneste. Flere av dem var eldre enn vaksinandene. Bente, min gode kollega og svært erfarne sykepleier på legevakta, fikk ansvar for å invitere de eldste. Hun visste veldig godt hvordan hun skulle berolige og gi god informasjon, så hun ringte like godt alle sammen. Dag og kveld. Og de ville gjerne komme.

Vi bestemte oss for å ikke stressteste logistikken den første dagen. Vi slapp inn små puljer med godt voksne mellom 92 og 101 år. De kom inn i rullatorkortesje og satte seg på hver sin jærstol. Det var et vakkert syn. Noen av dem hadde ikke vært ute av huset siste året. Flere hadde ikke fått legge armene rundt barn eller barnebarn på flere måneder, fordi deres pårørende var redde for å smitte dem. To eldre herremenn hadde gått på skole sammen for 80 år siden og fikk en god presbyakusisk prat om gamle minner (med to meters avstand).

Kirkerommet falt til ro, kommunelegen ønsket velkommen, fortalte litt om vaksinen og mulige bivirkninger. Etterpå gikk sykepleierne rundt og ga vaksine. Det var ingen nervøse rykk, allergiske reaksjoner eller nærsynkoper. Bare takknemlige eldre med bevegelsesfrihet og bedre dager i sikte.

Da alle hadde fått sitt stikk, strømmet tonene fra flygelet. Kommunens kulturarbeidere hadde våknet fra sin smitteverndvale og ga oss alle en fantastisk musikalsk gave. Alle innbyggere over femti fikk klassisk klaver til første dose og Prøysen til andre.

Vi så at dette var betydningsfullt. Noen gråt av glede. Ikke bare hadde de snakket med noen den dagen – de fikk også en uventet kulturopplevelse. Vi leverte musikkterapi med umiddelbar og meningsfull effekt. Gaven til dem ble en gave til oss, med såpass lang halveringstid at jeg stadig tenker på det.