Tid for en oppmerksomhet

Marie kom alltid ganske ubeleilig. Ofte helt på slutten av dagen. Da satt hun der, med hele seg, på venterommet. Ei tykkfallen lita dame med triste øyne og dype nasolabiale furer. Hun sank ned i stolen min med et langt sukk. «De e nærvan».

Jeg var ny både i legeyrket og som vikar på denne hjemmelen, og jeg visste ikke min arme råd med denne dama som tok så mye av min tid og energi. Jeg kom ingen vei. Hun var passert 70 for noen år siden, og hadde prøvd ut det som finnes av antidepressiva. Hun «profitterte ikke på behandling» ifølge DPS.

En hektisk dag fikk jeg nok av disse uplanlagte besøkene hennes, og bestemte at vi skulle sette opp faste, ukentlige samtaler en periode. Hun ble overraskende begeistret over dette og smilte faktisk da hun ruslet hjem den dagen.

Nå kom hun en fast ukedag, og det kunne jo gjerne slumpe til å være en av hennes gode dager. Slik ble jeg også kjent med den Marie som hadde familie hun var stolt av, som husket stormforelskelsen da hun møtte mannen sin for første gang, som fortsatt bar på en sorg over et barn som døde, som hadde en hemmelig ingrediens for å lage verdens beste vafler, som elsket hvit krokus og som hadde drømmer. Hun hadde én stor drøm, og hun hadde hatt den samme drømmen i mange, mange år.

En høstdag kom hun trippende i støvlene sine inn på legekontoret og fortalte meg at nå hadde hun og mannen bestilt seg tur til «Syden» i februar. Helt siden hun var ung hadde det vært hennes største ønske, men i mange år hadde de ikke hatt råd. Nå hadde hun lenge nok betraktet flyene på himmelen og fantasert om at det var hun som satt der og suste sørover.

I lunsjen fortalte jeg mine gode kollegaer om denne fantastiske nyheten. Marie har bestilt seg sydentur! De måtte smile litt og fortelle meg at det har Marie gjort omtrent hver høst de siste ti årene. Men når februar og avreise nærmer seg, så kommer jo de der «nærvan» da, og hvert år må det skrives en legeerklæring og reisen avbestilles. Jeg ble litt flau over å ikke ha lest journalen bakover godt nok, og følte meg også litt lurt av Marie. Hun kunne jo ha fortalt meg det.

Litt irritert, litt flau og litt bråkjekk proklamerte jeg likevel høyt og tydelig: Nå ja, men i februar så skal Marie til Syden.

Fremover den høsten ble det vårt hovedprosjekt. Marie tok innimellom også mannen sin med seg til legetimen, og vi pratet om løst og fast. Om håndtering av engstelse og kroppslige vondter, om vonde minner fra langt tilbake, vi løste opp i noen små floker i ekteskapet, hun lærte meg den beste teknikken for pussing av sølvtøy, og vi lagde pakkeliste for sydenturen.

Jula gikk og reisa nærmet seg, og den store nedturen kom igjen. Utover januar ble Marie stadig mer nedtrykt på legetimene, og jeg måtte bruke mye krefter på å hjelpe henne med å holde fast i drømmen. Mannen hennes ble også tung til sinns. Han var «sjitlæi». Hvert eneste år! Han var sint på seg selv fordi han denne gangen faktisk hadde trodd på det.

De siste ukene før avreise møttes vi tett. Marie fikk komme med alle sine bekymringer over hva som kunne gå galt på reisen. Hva om hun glemmer passet, hva om hun får klaustrofobi på flyet, hva om mannen får hjerteinfarkt, hva om hun ikke greier å kommunisere med noen der nede, hva om de blir matforgiftet, hva om noen stjeler bankkortet, hva om det er veggdyr på rommet, hva om…

Vi snakket gjennom alle «hva om»-ene, og Marie fant tilbake troen på at hun skulle få oppleve palmesus.

Den store dagen, reisedagen, fikk jeg telefon.

Det dukker jo alltid opp noen «hva om»- er en ikke har tenkt på. Akkurat denne morgenen, mens Marie sto i passkontrollen (passet var med), valgte noen å ringe inn en bombetrussel til flyplassen. Alle ble evakuert. Jeg så for meg fullstendig sydenturhavari og ble mildt sagt paff da Marie faktisk greide å se det komiske i situasjonen. «For en lege du er da, som ikke forberedte meg på bombetrussel» halveis lo og gråt hun i telefonen. Vi snakket sammen noen ganger i løpet av morgenen, og Marie og ektemannen kom seg ganske så fint gjennom det uforutsette dramaet. Flyet ble klarert, og jeg ønsket dem en god tur da flyvertinna kom og sa at nå måtte hun slå av telefonen.

En stund etter lå det et fargerikt kort i postkassa. Himmel, parasoller, solnedgang. Og med nydelig skjønnskrift.

Det er helt fantastisk.

Takk!

Marie

En tekst om en gave, var bestillingen fra Utpostens redaksjon og jeg har tenkt gjennom konfektesker, håndmalte kopper, strikkasokker og små julegaver jeg har fått fra pasienter og satt stor pris på.

Men denne gaven var det i grunnen jeg som fikk lov til å gi. Jeg fikk gi Marie tilgang til min tid og min oppmerksomhet.

Mye har forandret seg i arbeidshverdagen på de mange årene som har gått siden dette møtet. Tid har dessverre blitt en gave jeg stadig sjeldnere kan gi mye av til mine pasienter, og det har gjort min arbeidsdag fattigere.

Dagene mine ble stadig travlere. Etter endt arbeidsdag ventet etter hvert fire barn og oppfølging av skolearbeid, fritidsaktiviteter, små og store bekymringer. Hele familien løp i det berømte hamsterhjulet og ukesplanleggeren var til å gråte av.

Så åpnet plutselig en mulighet seg for ei reise, også for oss. Mannen min fikk tilbud om å tilbringe seks måneder i New Zealand som en del av sin ph.d. i musikkimprovisasjon. Vi grep sjansen, og hele familien gjorde et kjempehopp ut av hjulet og inn i et ukjent eventyr. Jeg kunne skrevet veldig mye om disse månedene, men det vi i familien snakker mest om nå i ettertid, er at vi hadde så god tid til å være sammen. Gode ettermiddager uten andre planer enn å henge i parker med en fotball, familien og nye venner. Spennende samtaler med mannen min over en kopp kaffe eller et glass vin, tid til å prate om annet enn ungene, oppussing og fritidsaktiviteter.

Ferier tar slutt og eventyr tar også slutt. Hjulet ruller videre og vi hopper inn igjen. Vi må jo det. Pasientmøter, drift av senter, papirarbeid på kveldstid, lekser, korps, fotball, kulturskole, badminton, kor og i tillegg juleforberedelser.

Det er til tider heseblesende og vi kan føle oss som små hamstre ute av stand til å regulere farten vi løper i.

Sett utenfra løper jeg nok like fort som jeg gjorde før. Men på innsiden er det annerledes. Tid til egne tanker, til barna og til gode samtaler har endret min holdning til livet jeg nå er tilbake i. Et liv jeg faktisk elsker når jeg gir meg tid til å tenke meg om. Jeg prøver også å holde nært en del av det som har festet seg i samtalene med mannen min.

Improvisasjon er å være underveis sam-men med andre, resultatet er ikke det viktige. Men, for at det som skjer underveis skal bli spennende, må en våge å bryte ut av mønsteret og sette seg selv på spill.

Jeg bytter lett ut ordet improvisasjon med «livet» og jeg gir meg selv litt mer tid til å være oppmerksom både på meg selv og andre. Noen sekunder, kanskje minutter, for å observere. Da skjer det faktisk mye spennende og fint underveis, også mellom reisene, eventyrene og helgene.

God jul, gode kollegaer.