Velsignelsen

For noen år siden var jeg i støtet når det gjaldt mosjonskonkurranser. Jeg trente godt og meldte meg på mange ulike løp og skirenn. Jeg var den slitsomme mamma’n som alltid gikk i klubbtøy. Jeg hadde «Lyn ski» på alt som er mulig å få logo på: Overtrekksjakke, bukse, vest, lue, pannebånd og selvsagt kondomdressen. Hovedmålet var Birken ski. Problemet var energien jeg brukte på å dyrke prestasjonsangsten. I stedet for å kose meg med at veien var målet, stresset jeg meg opp; for tenk om jeg ikke klarte merketiden! Når folk spurte hvordan jeg lå an med treningen, var mitt svar at jeg ikke hadde trent nok og at det sikkert ikke kom til å gå bra. For så vidt ikke et uvanlig svar fra birkebeinere. Det er aldri noen som har trent – selv om det gås aldri så fort på ski!

Noen uker før sesongens hovedmål, nådde jeg punctum maximum i gruing. Jeg håpet ingen skulle spørre om formen eller om jeg var klar. Jeg var på jobb og neste pasient var Herr Larsen, en aldrende mann med noen faste kontroller i året. Jeg var forsinket og ganske stresset, og jeg tror han merket det. Når sykehistorien er tatt opp og undersøkelsene gjort, reiser vi oss begge opp og Larsen sier: «Ja, nå er det snart Birken igjen, er du klar i år?». Jeg kjenner med en gang på grueriet, og svarer mens vi går mot døren: «Nei, jeg har trent alt for lite, det blir stusselig, jeg tror ikke jeg har sjans på noe merketid». Da stopper han opp, snur seg mot meg, holder meg bestemt i armen, mens han ser meg rett inn i øynene. Med inderlighet i blikket sier han: «Men, kjære Gunhild, du er velsignet med en kropp som kan ta deg fra Rena til Lillehammer på ski, er du klar over hvilken gave det er? Er ikke det godt nok?».

Dette ligger flere år tilbake, men dette korte øyeblikket med visdomsord som kom på et uventet sted og fra uventet hold, har jeg aldri glemt, og det ble en gave jeg har tatt med meg videre i livet. Jeg begynte å reflektere over hvorfor det så ofte ikke var bra nok for meg å mestre de ulike rollene jeg har i livet uten at målet var «merketiden». Hvorfor måtte jeg alltid ha så høye krav til meg selv, enten det var i rollen som mosjonist med startnummer, fastlege, mor, partner, venn eller medmenneske? Det kan være fint og givende å sette seg høye mål og forsøke å nå dem, men hvis det koster mer enn det smaker, hva da? Kanskje hadde Per Fugelli rett da han snakket om nødvendigheten av en likevekt mellom krefter og krav.

Når det gjelder fastlegerollen, tror jeg at alle vi som kjenner fastlegepraksis har merket følelsen av utilstrekkelighet og det å ikke prestere så godt som man ønsker. Det er krav og forventninger fra mange hold og alltid noe jeg skulle ha rukket i dag, som jeg ikke rakk. Et fagområde jeg burde hatt bedre oversikt over, nok en ny retningslinje jeg skulle satt meg inn i, medarbeidersamtalen jeg utsatte igjen, en henvisning som ble litt knapp, eller en pasient som ikke føler seg godt nok ivaretatt. Forskning viser at norske leger går på akkord med egen helse for å innfri egne og andres forventninger (1). Det kan sies mye om andres forventninger til oss som yrkesgruppe, men legg merke til at det også handler om egneforventninger. Når følelsen av utilstrekkelighet har satt seg i meg, har jeg tatt frem gaven jeg fikk av Herr Larsen. Gaven handler om å se hva jeg får til og hva som er godt nok. Det er ikke alltid vi får gjort noe med andres forventninger til oss, men egne forventninger kan vi faktisk gjøre noe med. «Men, kjære Gunhild, du er velsignet med en kropp som kan ta deg fra Rena til Lillehammer på ski, er du klar over hvilken gave det er? Er ikke det godt nok?»

Pasientene mine har en oppegående fastlege som attpåtil er spesialist i allmennmedisin. Jeg har et hode som virker hver eneste dag på jobb, og rammene er som de er. Jeg tenker på alt jeg rakk og fikk til, at jeg tror jeg klarte å prioritere de som trengte det mest i dag. Jeg evner til og med å lære av mine feil. Det er godt nok!

Så er det familierollen som krever balansekunst på høyt nivå! Det å virke i en travel jobb og samtidig få nok tid med det viktigste i livet, nemlig familien, er krevende. Egne krav kan også her bli høye og følelsen av utilstrekkelighet i denne settingen er kanskje den verste. Det kan være den kjeftekula som ble for hard, fotballkampen jeg nok en gang ikke rakk, det foreldremøtet jeg glemte, eller da jeg satte meg i feil foreldremøte. Den samtalen min eldste sønn på sin måte inviterte til, men som jeg ikke forsto før det var for sent. Den gangen gubben hadde så fryktelig vondt i magen og jeg ble sur fordi juleferien hadde begynt. Jeg orket ikke noe styr og mente at dette kan vi fint se an. Da vi omsider ankom sykehuset, var den blindtarmen sprekkeferdig! Eller da jeg ikke fikk somlet meg til å bestille frisørtime for yngstemann, og klippet selv i halvmørket en sen høstkveld fordi det hastet før en konfirmasjon. Det så enormt bra ut mens håret var vått om kvelden, før tidenes skamklipp var et faktum neste dag. Listen over er på ingen måte uttømmende, og også her må gaven fra Herr Larsen frem: «Men, kjære Gunhild, du er velsignet med en kropp som kan ta deg fra Rena til Lillehammer på ski, er du klar over hvilken gave det er? Er ikke det nok?»

Kjeftekulene er ofte på sin plass, gubben har bare én blindtarm, de fleste fotballkampene rekker jeg, og jeg befinner meg stort sett på rett sted når foreldremøtene begynner. Invitasjonene til samtaler griper jeg som oftest, og de fleste hårsveisene blir utført av fagfolk på en god måte. Har barna vondt av å se at jeg ikke får til alt, glemmer og driter meg ut? De er mine livsvitner, og jeg er deres. Vi lærer av hverandre og er glade i hverandre uavhengig av om ting bli rett eller galt. Går det skeis, håper vi det det går bedre neste gang. Det er godt nok.

Kanskje skal vi minne oss selv på å skru ned egne forventninger og ta vare på oss selv når vi nå går inn i julehøytiden og et nytt år. I 2017 tok World Medical Association inn en viktig setning i revisjonen av Genève-deklarasjonen (den moderne versjonen av den hippokratiske ed): «Jeg vil ivareta min egen helse, mitt velvære og mine evner for å kunne gi omsorg av den høyeste standard» (2). Altså har vi en plikt til å ta vare på oss selv, også av hensyn til vår pasientpopulasjon. Jeg får hjelp til justeringen av Herr Larsens enkle, men kloke ord: «Men, kjære Gunhild, du er velsignet med en kropp som kan ta deg fra Rena til Lillehammer på ski, er du klar over hvilken gave det er? Er ikke det nok?».

Jo da, Larsen! Det er det!