Leger blir lyttet til

Dr. Lossius er opptatt av rettferdighet og andres ve og vel. Da ambulanseflyene sto på bakken i Finnmark for noen år siden, var Hanne tydelig på hvilken krise det satte lokalbefolkningen i: – For meg hadde det vært mer belastende å ikke si ifra enn det var å slåss for at flyene skulle komme. Leger må lede, vi må tørre å mene noe. I kraft av den rollen vi har som leger, blir vi lyttet til.

Den engasjerte 43-åringen har en doktorgrad fra Universitetet i Tromsø med feltarbeid på Gazastripen. Hun er også firebarnsmor, allmennlege i distrikt, ivrig legevaktslege og snart ferdig anestesilege. Før jul begynte hun i jobb igjen etter å ha hatt sin første ordentlige fødselspermisjon med sønnen som snart fyller året.

– Jeg var student og tidlig i karrieren som journalist da jeg fikk de tre eldste barna. Nå som jeg ble mamma på nytt i voksen alder, har jeg blitt mer bevisst på prioriteringene mine. Jeg har blant annet valgt å jobbe redusert og med kortere vakter, slik avtaleverket faktisk åpner for, påpeker Hanne.

Hun fortsetter: – Vi har nok egentlig vært altfor lite flinke til å si ifra over tid. Det er ingen som kommer og gir deg ammefri. Hvis vi leger ikke står opp for oss selv, så er det ingen andre som gjør det.

Samtalen dreier over på kampanjen #legermåleve og norske legers arbeidsvilkår. Vi er vel tross alt ganske privilegerte, spør Utpostens utsendte, hvorpå dr. Lossius svarer kontant:

– Lidelse er alltid subjektivt, og jeg synes det er ukollegialt når erfarne leger avfeier de yngres opplevelse av arbeidshverdagen som sutring. Nå er det helt greit for meg å gå vakter på 18 timer, men jeg husker at jeg var livredd da jeg som turnuslege på Haraldsplass om natten hadde ansvaret for akuttmottaket alene. Enkelte vakter dro jeg tilbake på sykehuset etter at jeg hadde dratt hjem fra jobb, for å sjekke at alle hadde overlevd gjennom natten.

Hanne holder frem: – Jeg tror også at situasjonen på sykehusene i Norge i dag er veldig annerledes enn den var noen år tilbake – det er større forventninger hos befolkningen og veldig mye mer behandling man kan gi. Det er så klart lærerikt å stå alene i et akuttmottak som ung lege, men er det det beste for pasienten? Det er jo ikke det, det må vi være enige om, sier den engasjerte legen, og tilføyer at hun har stor tro på fremskutt kompetanse, med overleger i mottak.

Nytteverdien av allmennmedisin

Selv begynner hun å bli en erfaren lege med bredt interessefelt. Man kan lett forestille seg at kompetanse i anestesi vil være nyttig om man står alene på vakt i Berlevåg. Det er kanskje ikke like innlysende at allmennmedisinske ferdigheter kan ha verdi ved innledning av narkose?

– Den tilstanden man er i når man sovner, tar man gjerne med seg gjennom narkosen og ut igjen når man våkner. Ofte er pasientene mye mer redde enn det man kanskje tenker som lege ved hodeenden. Hvis man er veldig lei seg og gråter, så får man en vanskeligere luftvei. Allmennleger kan å snakke med pasienter på en måte som effektivt henter ut viktig informasjon. Det har jeg nytte av daglig som LIS i anestesi, forteller Hanne.

Hun fortsetter:

– Å være allmennlege er den beste jobben! I hvert fall i Nord-Norge. Man er på en måte mer ekte lege der; det er veldig behov for deg, folk er ofte dårlige når de kommer til legen, og man kommer tett på pasientene. Men for meg ble ansvaret for lite avgrenset, det er jo uendelig med arbeid og ingen som tar over når man går for dagen. På anestesi er det alltid noen som overtar, og man slipper å følge pasientene på sikt. Vi skal jo egentlig bare hjelpe kirurgen til å kunne operere, sier hun litt ettertenksomt.

– Det medfører flere fordeler, for du kan godt være perfeksjonist, men hvis du som anestesilege finner en bilyd eller tegn på hjertesvikt, så er det uansett ikke du som skal gjøre noe med det. Du skal bare videreformidle at pasienten må utredes for hjertefeil før operasjon.

Mange ser på anestesi som et fag for de tøffeste blant oss leger. Det samme gjelder for kollegene som drar til Gaza – det er ikke for pyser. Er hun så uredd som man kanskje kan få inntrykk av?

Ytringsplikt

– Nei, jeg går jo rundt her og er livredd for alt som sønnen min kan putte i munnen! Han får ikke spise store brødbiter ennå, selv om han snart fyller ett. Og første gangen jeg dro til Gaza, det var i 2014, var jeg mest redd for flyturen til Tel Aviv, humrer hun: – Det er blitt litt bedre etter hvert, jeg har til og med sovet gjennom en mellomlanding i Hammerfest, forteller hun litt stolt.

– Så fikk jeg barn igjen, og da blir jo verden dritskummel. – Men jeg har aldri vært redd for å ytre meg. Vi lever jo i et samfunn der vi har lov til å si ifra, og utdannelsen vår gir tyngde til uttalelsene vi kommer med. Vi har et ekstra ansvar når vi vet om noe som kan påvirke helsa til folk – enten det er at det ikke er fly i Finnmark eller om det er at kollegaene våre på Gaza blir slaktet. Vi må stå opp for menneskeverdet! Det er vår medmenneskelige plikt. Jeg synes heldigvis det har vært en endring etter 7. oktober. Mange kollegaer uttaler seg i sosiale medier på en måte de aldri tidligere har gjort, og jeg ser nye ansikt i demonstrasjonstog. Nå tror jeg kanskje mer enn noen gang før at folk har fått nok.

– Men kaffen din er jo kald! Jeg henter ny til deg.

Hun er kjapt tilbake med en ny kopp, og på veien plukker hun med seg et eksemplar av doktoravhandlingen sin fra bokhylla. Hanne vokste opp med en pappa som var valgobservatør i Palestina, så hun var godt kjent med forholdene det palestinske folket lever under.

– Men han er ingen aktivist, altså, skynder hun seg å legge til. – Han er bonde.

Finansiert av gatekunst

På tredje året skulle medisinstudentene i Bergen fordype seg i et forskningsprosjekt. Tema kunne velges fritt og jobbes med som en særoppgave fram til femte året.

– Da tok jeg kontakt med Mads Gilbert for å høre om jeg kunne være med og jobbe under han i Gaza, og det fikk jeg! Til å begynne med var det en studentoppgave, men etter hvert hadde vi snakket med og gjort grundig klinisk undersøkelse av 80 pasienter. Vi brukte validerte spørreskjemaer, der vi kartla hva som hadde skjedd med dem og med familiene deres, hvilke våpen de ble amputert av, hvordan rehabiliteringsprosessen hadde vært, og hvordan de hadde klart seg fysisk og psykisk, meddeler forskeren.

Hanne dro hjem fra Palestina i juni 2014. Hun hadde bare vært hjemme i to dager da Gaza ble utsatt for det forrige store angrepet. Da tok hun kontakt med proteseverkstedet, som fortalte at det var veldig mange av de hun hadde møtt som hadde fått nye skader. Mange hadde mistet flere kroppsdeler.

– Jeg dro tilbake i september det året, og pasientantallet hadde triplet seg bare i løpet av sommeren. Så da bestemte vi i forskningsgruppen at vi skulle inkludere alle. Og litt overraskende så fikk vi finansiering til prosjektet av gatekunstneren AFK i Bergen, forteller Hanne.

Beretningen om Gaza er tung, men ordene flyter lett: – Vi samarbeidet tett med proteseverkstedet – de er både et rehabiliteringssenter og lager proteser. Det er de som får Gaza på beina igjen etter hvert angrep. Senteret har en avtale med Røde Kors om finansiering. Alle som kommer dit får gratis behandling, opplyser Lossius stolt.

I studien fant forskerne at grad av smerte hang veldig tett sammen med om du hadde blitt bombet til fattigdom eller om du ikke lenger var i stand til å sette mat på bordet til familien din.

Hanne tar en liten pause, før hun understreker: – Store deler av Gazas befolkning lever i dyp fattigdom, i et område med veldig rikt jordbruk og Middelhavet rett utenfor. Det kunne vært et paradis på jord, men i stedet har vi en menneskeskapt villet situasjon der, slik vi også har i flyktningleirene i Hellas.

Erfaringer fra felt

Den samfunnsengasjerte legen har ikke bare erfaring fra Gaza – hun har også flere ganger jobbet i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesvos: – Det er et sted man bare ikke tror eksisterer. Det er jævlige forhold, masse barn, og så vanvittig kaldt kystklima. Leiren er beregnet for 2000 personer, men det befinner seg 20 000 mennesker der. Alle som er der er syke på grunn av politikken som føres i Europa, stadfester Hanne.

Lossius forteller at i 2015 var det mest akuttmedisinske problemstillinger: – Folk var generelt ganske friske, de kom jo fra samfunn som hadde vært velfungerende, inntil krigen kom. Da var det hypotermi, drukninger, den typen hendelser. Etter hvert ble det mer forverring av kroniske sykdommer og egentlig behov for hudleger, for da var det masse skabb, lus, sår, utslett og annet som oppstår når man bor primitivt over tid uten riktig ernæring og uten muligheter til å vaske seg. Det var veldig vanskelig å bedømme barn – de kom inn med feber og hoste, men var helt matte i blikket og ville ikke gi ordentlig kontakt. Ble de svakere fordi de var kjempesyke eller hadde de vært i Moria for lenge? under Hanne.

Bildene av barna i Moria og i Gaza flimrer over netthinna. Hvordan kan man leve videre etter å ha sett slike grusomheter begått mot sivilbefolkningen, og da spesielt barn?

– Akkurat nå er jeg fryktelig sliten, innrømmer hun. – Det er utmattende å hele tiden frykte for livene til venner og kollegaer på Gazastripen. Jeg har gode venner som er blitt drept. Det hadde jo vært et massivt traume hvis det hadde skjedd her, sier hun trist. – Men vi må slåss for at flere skal kunne ha det slik vi har det i Norge.

Hanne insisterer: – Det ville jo vært helt vanvittig hvis jeg skulle brukt av min og min jobbs tid på å reise til Moria eller Gaza og symptombehandle masse greier en uke og så dratt tilbake igjen. Det hadde jo ikke utgjort noen forskjell for noen egentlig, uttrykker Hanne.

– Vi må formidle til politikerne hva som skjer der ute. Mads Gilbert har lært meg at den viktigste jobben gjøres hjemmefra, avslutter Hanne Edøy Lossius.