Den store, røde knappen

Hva gjør denne synkende viljen til å stå i personlig risiko og ubehag med bærekraften i helsevesenet, med måten vi håndterer informasjon på og vår evne til å fordøye den?

En allmennleges jobb består i stor grad av å balansere risiko. Vi praktiserer et fag der hverdagen består av å trøste, lindre og gjenkjenne de ganske få akutt- eller alvorlig syke i et enormt hav av normalvariasjon.

Med en kombinasjon av kunnskap, erfaring og magefølelse manøvrerer vi daglig mellom et vell av ulike hensyn, mens vi klamrer oss til retningslinjer og råd gjennom bølger av medieoppslag og sykdomsfrykt. Spesialisthelsetjenesten, kommuneoverlegene og legeforeningen er trygge øyer vi gjerne hviler oss på, når vi trenger navigasjonshjelp. Stort sett klarer vi å unngå de store feilskjærene, selv om vi ofte opplever å være siste instans for plassering av uhåndterbar utrygghet og usikkerhet fra pasienter, jordmødre, hjemmesykepleie, skole, foreldre og barnevern, for å nevne noen.

Vi som allmennleger vet så altfor godt at vi skal være gode portvoktere. Vi skal unngå overdiagnostikk, unødig bekymring, kostnad og belastning inn mot spesialisthelsetjenesten. Ergo må vi tåle å stå i en viss grad av risiko, personlig ubehag og – ofte sett i etterkant– feilvurderinger. Det er kanskje en av de viktigste egenskapene vi opparbeider oss, men det koster mye å tåle.

Da er det kanskje ikke så rart at vi blir både provoserte og indignerte når andre instanser i samhandlingskjeden i økende grad trykker på «den store, røde knappen», i det som oppleves som «for sikkerhets skyld- situasjoner».

Eksempler på dette er mange, fra aktivering av «rød respons» fra AMK når en nabo har observert en eldre dame som viste seg å ha snublet i hagen, til et tilfelle der flere eposter og sms blir sendt ut til alle fastleger i kommunen når det oppdages et tilfelle av HUS-assosiert e.coli-smitte i en barnehage.

Det siste eksemplet som fikk mange kolleger til å sette ettermiddagskaffen i halsen og frykte atomuhell eller krigsutbrudd i landet, var da alle medlemmer i legeforeningen fikk sms til sin privattelefon på kvelden torsdag 13. juni i år, om muligfeil dosering av legemidler i pasientjournaler.

Konsekvensen av slik bruk av inngripende varslingssystemer fører ikke bare til ulv-ulv-mentalitet, svekkelse av virkemidlets kraft og vår responsaktivering. Det fører også til at det å sortere viktig fra uviktig informasjon overgår vår mentale kapasitet – på bekostning av helsevesenets og den enkelte leges bærekraft.

For all del, jeg har selv vært fristet til å trykke på «pakkeforløp»-knappen hos en pasient som ikke helt tilfredsstiller kriteriene, fordi jeg vet at dersom symptomene som KAN være kreft faktisk viser seg å være nettopp det, vil jeg sannsynligvis få ros for å ha handlet raskt og ikke kjeft for å ha overdrevet. I motsatt fall risikerer jeg å få skylden for at utredningen tok tid. Jeg trykker likevel ikke på «knappen», av hensyn til bærekraften i helsevesenet og tidligere nevnte mekanismer.

På gyngende grunn, der vi allmennleger er vant til å befinne oss, trenger vi at også de få som faktisk skal holde OSS i hånda, beveger seg bort fra den røde knappen i tvilstilfeller. De må heller gå seg en tur, telle til ti og nøye vurdere når det er hensiktsmessig og riktig å sende sms retning privat-mobilen til alle norske leger på en torsdagskveld i juni.

Ingen er tjent med et samfunn som ikke anerkjenner at man må leve med risiko, og der hovedformålet virker å være å sende ansvar videre til neste instans på lista.