Hva kan kvalmen lære oss?
Å skrive for eller fra en utpost kan ha fleire tydninger: Du har valgt å leve og tenke langt vekk fra sentrum, de opplyste gatene.
Krigen raste i Beirut i 1982. Dette er et luftfoto av stadion brukt som ammunisjonsforsyningssted for PLO under en konfrontasjon med israelerne.
Foto: Wikimedia Commons
Eller – du er der framme for å se hendelser i tide, se dem sjøl, se dem ordentlig. Men en utpost kan også være et fordelaktig sted, ‘the privilege of intellectual exile’ som den palestinske filosofen Edward Said kaller det når han henta sin tankekraft fra posisjoner utafor ordstøyen og lyskretsene (1).
Sjøl er jeg gammel kirurg. I førti år har jeg vært på veien, i minefelta og krigene i Sør. Alltid i nedslagsfeltet, skrekkslagen, men stridig. Innimellom jobber jeg som distriktslege i Finnmark og bygger rugekasser for kvinendene langs Lakselva. Her også gjelder Edward Said: «Sannheta ligger alltid djupt der inne, det vil si langt der ute». En godt voksen kvinnelig pasient bærer tunge traumer, og ho kommer til meg på kontoret lett pudra og pynta i penklær og småsko. Hvordan kan jeg forstå ho der, på et territorium som er mitt, men henne fremmed, på tjue minutter? Nei, vi må ut i hjemmebesøk, kjenne lukta i vindfanget, drikke kaffe ved kjøkkenbordet, se familiebildene på veggen og gjerne få en kikk inn i kjøleskapet. Da kan vi begynne å forstå den andre. Sånn er det med verden også, vi må inn i bakgårdene.
Jeg vokste opp med radionyhetene fra den blodige revolusjonen i Algerie og de amerikanske marinesoldatenes massakre av fattigbønder i My Lai. ‘Husk på en ting, gutten min’, sa pappa før han døde. ‘Hold deg til småfolket.’ Da Israel sommeren 1982 brøyta seg gjennom Sør-Libanon og sikta inn det tunge skytset mot Beirut, dro jeg dit for å studere F16-jagerne fra undersida. For å studere krigens virkelighet slik offeret – ikke piloten – ser den. Etter to måneders kirurgi ved de palestinske sjukehusa i Beirut blei operasjonsteamet mitt gjengvoldtatt og drept. Inne på sjukehuset. Av israelerne og leiemorderne deres. Drapsmennene kutta brystene og ørene av operasjonssøstera mi. Etterpå skjøt de i hjel pasientene mine. Mens de lå i sjukeseng. Midt oppi denne skrikende virkeligheta kunne jeg reagere på to måter: Enten – dra hjem, holde kjeft, og betrakte massakren av Vest-Beirut sommeren 1982 som enda et kapittel i det historiske fenomenet de benevner ‘krig’. Eller – jeg kunne bli rysta inn i forstandens mørkeste kroker, og skrike ut: ‘Men hva faen er det dere gjør!’
Sånn var begynnelsen på ei lang reise dit folk begynner å dø. Og da må du sitte på kjøkkenet, drikke te, og lytte. Lenge. Jeg var ti år i Irak. Hør disse to stemmene fra Mesopotamia (2):
Rop det fra berget
Amerikanerne dreiv oss ut fra Sheik Baba, siden har vi bodd i telt. Ett telt. Alle åtte.
Etter fire år makta ikke Jamal lenger og sa: – Far, vi kan ikke bare gjemme oss og leve på brød og skittent vann. Vi er aleine her, ingen besøker oss. Vær så snill, la meg få dra ut og finne arbeid.
Jeg holdt ham innestengt i fire uker. Det er altfor farlig der ute. Men han ga seg ikke. Til slutt måtte jeg la ham dra.
Han fant seg en fabrikkjobb i Kirkuk. Torsdag natt blei han kidnappa. Dagen etter fant de ham i utkanten av byen, heile kroppen var rivi opp av tortur. Skallen var knust bakfra av et skarpt redskap.
Mennesker dreper ikke sånn.
Jamal var fattig, han hadde ingenting. Han kjørte ikke BMW, han hadde ikke engang mobiltelefon.
Jeg blei forvirra nå når du kom hit til begravelsen med kamera. Jeg sa til kona at kanskje han tror det er bryllup her – og ikke begravelse.
Men jeg vil takke deg, bror. For vi har aldri sett noe kamera her. Ingen har brydd seg om hvordan vi har det.
Vær så snill, bli hos oss. Fortell, og la alle få høre.
Frosne tvillinger
Faren til Ahmed og Mohammed.
Vi hadde seksti donem god jord i Kanaqeen, med hvete og bygg, tomater og meloner. Og vi hadde kveg, velsigna kveg.
Jeg havna i kryssild da jeg gjette flokken vår ute ved den gamle militærleiren. Skudd fra amerikansk side knuste beinet mitt. De tok meg til militærsjukehuset i Baghdad, opererte meg, og kasta meg i fengsel. Da jeg kom hjem etter to måneder, flykta vi fra Kanaqeen.
Nå er jeg en fattig krøpling som ikke kan forsørge familien. I vinter fikk vi tvillinger, to gutter. Det var bare fem liter brenselsolje igjen så jeg dro for å hente en ny rasjon. Men offiseren sa at oljekortet mitt var stempla i Kanaqeen.
– Du kan ikke få olje her hos oss.
De to guttene var født noen uker for tidlig. De skulle hatt medisinsk behandling, men vi hadde ikke en eneste dinar og måtte ta dem hjem. Huset var kaldt, og begge to frøs i hjel.
Vi døpte dem Ahmed og Mohammed.
De døde av krigen.
Det er alt. Ikke noe mer.
Om kvalmen
Det er på innsida sannheta ligger. Derfor må vi lytte til stemmene fra medmennesker som har havna i kriger de ikke har bedt om og ikke kan komme seg vekk fra. Her hører du to stemmer fra Irak – de kunne like gjerne vært fra Gaza. I vår tid har krig blitt det normale: Holocaust, Hiroshima 1945, leirmassakrene i Libanon 1982, drapet på Fallujah 2006 – utspekulert de-humanisering har alltid vært krigens vesen. Men den anti-palestinske krigen som vi står i nå, flytter grenser: Aldri tidligere har tortur, barnedrap og folkemord blitt framført åpent på verdens-scenen av aktører som praler av ugjerningene sine. Drapsmennene er ikke lenger ansiktslause – nå skal vi venne oss til å se dem i øya, høre på dem, og lytte til hvor stolte mødrene deres er av dem. Vi, publikum, applauderer ikke nødvendigvis denne forestillinga, men vi lar dramaet gå. Grensene for normalitet – hva krigsmaskina mener vi skal utholde – er under flytting. Det er kvalmende – i Sartres forstand: Virkeligheta truer min egen oppfatning av meg sjøl.
La oss dekonstruere denne kvalmen. Jeg har tidligere fortalt dere om slaget ved Sleeping Dog Mountain der kvalmen brøyt meg ned første gang. Det var i 1992, og Salween-floden var farga rød av blod. Der elva svinger sørover ligger Sleeping Dog Mountain. Fra denne fjellryggen i Myanmar kan krigsherrene kontrollere grenseelva mot Thailand – og handelen med sexarbeidere, opium og mahogni. Slaget om Hundefjellet varte fra 1988 til 1993. I fem samfulle år vaska Salween vekk blodet fra unggutter utkommandert av burmesiske generaler og av Aung San Suu Kyis opprørsledere. Vi lå ved Karen-hærens jungelsjukehus i Pwe Bawluh, like på sørsida av elva for å trene fredsprisvinnerens sanitetsfolk. Dag og natt blei ødelagte unggutter frakta i hengekøyer ned fra Hundefjellet, over elva, og inn på sjukehuset vårt. Et storarta lærested! Først forelesninger om hodeskader i klasserommet – og se der kom de jammen bærende med et åpent skallebrudd. Bukens anatomi etter frokost, ‘leverrifter slutter stort sett å blø når trykket faller under 80’ – og på ettermiddagen kom gutten med buk-skuddet. En tidlig morra, før det blei altfor varmt, foreleste jeg om skuddskader gjennom armen, ‘husk dobbel snittføring ovafor albuen for å sjekke radialisnerva der den snor seg rundt baksida av knokkelen.’ Vi hadde pause med te og kjeks og småprat da de bar inn en ung karen-gutt med blodig bandasje på overarmen. Handa hans hang slapt ned, klassisk radialis-skade – et utmerka lærestykke! Jeg valgte ut tre studenter, vi vaska oss og tok på grønnklærne. Da begynte jeg å spy. Kvalmen ga seg ikke. Du kan ikke spy og operere, så jeg ga opp og dro hjem. Prøvde å tenke: Jeg hadde vært på veien lenge – med Ørnebataljonen til Fatah i Sør-Libanon på 70- tallet, under hælen på israelerne i Beirut i 1982 og i Tripolikrigen 1983, ridd med mujahedin i Ghazni, og evakuert et par tusen skadde fra slaget om Jalalabad. Men det var ikke bare blodspora eller fortvilelsen over alle de fåfengte operasjonene, ikke bare lukta av råtnende kjøtt og stafylokokker, eller den sure lukta av min egen angstsvette. Det var ikke bare de redde soldatene som klynka i søvne hver natt, eller utrente unggutter jaga av feite korrupte generaler inn i minefelta våre, der de skrikende blei rivi i småbiter og kasta mot himmelen.
Det var der ved Hundefjellet jeg sprakk første gang. Som traumekirurg veit jeg av erfaring at du må holde hodet kaldt og ha distanse til såret for å reparere det godt. Men samtidig være inni såret for å forstå det. Kjenne varlig på alle cellene som er knust. La kroppsvæskene hans renne over hendene mine. Men det blei for mye. Skallet sprakk. Lukta av alle de andre satt fast på meg. Jeg hadde lyst til å skrubbe meg hudløs, men gjorde det ikke. Da ville jo folk tru jeg var gæren. Det er ingen ord for denne kvalmen.
Etter noen år kom jeg meg på beina, men nå under krigen mot Gaza revna jeg igjen, kjente meg invadert. En spysjuk kirurg har neppe offentlig interesse, men denne kvalmen kan vi lære av, alle vi som fortsatt tviholder på menneskelighet: Som krigskirurg har jeg nødvendigvis studert en del fysikk, lovene for energioverføring, det vitenskapelige grunnlaget for ødeleggelse av mennesker. Det viktigste lærestedet mitt har vært Irak, nedslagsfelt for siste generasjons høyeksplosive våpen. Fra invasjonen starta i mars 2003 fram til september 2004 blei minst 100 000 irakere drept, de fleste av luftbårne prosjektiler. Kuler og andre målretta prosjektiler som vi strevde med i gode gamledager, kunne ikke ha drept så mange. Som kirurg er jeg langt mer komfortabel med en skuddskade; jeg kjenner 5.56 og 7.62 ammunisjonen, jeg veit hva disse prosjektilene driver med og kan følge spora deres gjennom kroppen – kontrollere blødning, fjerne nekroser og planlegge rekonstruksjonen av organene. Men de indre skadene etter sprengvåpen er totalt uforutsigelige. Her kommer lærdommen fra Gaza: Når ei trykkbølge passerer gjennom et tett medium/vev over i et mindre tett medium/vev, blir energien reflektert på overgangs-flata mellom de to mediene. Nøyaktig på dette punktet frigjøres energi som en lokal eksplosjon. Det er slik vi banker vekk rustflak inni gamle jernrør. Avskalling. Skaden på innsida kan altså være langt verre enn den synes på utsida, på treffsida. Jeg er en hardhaus som kan ta mye juling, men innsida mi har alltid vært blaut og følsom. Årevis med gjentatte påkjenninger har trulig hatt en avskallings-effekt – småbiter har løsna på innsida. Smerteflak som for eksempel lyden av tungpust og lukta av råttent lungevev da jeg var liten gutt og far min døde langsomt i sarkoidose. Jeg trudde at den sjelsettende delaktigheta i lyden og lukta av pappas død – nå seksti år seinere – var bearbeidd, at den var vel arkivert og hørte fortida til. Men så enkelt er det ikke. Barnedrapa i Gaza fikk minnene til å løsne. Ta ei anna avskalling, Beirut-krigen i 1982: Overalt stank av infiserte sår og brennende gate-søppel og angst-svette, snikskytterne som kontrollerte Al-Hamra-gata, de overmektige israelske F-16 pilotene, massakrene i Sabra- og Chatilla-leirene. Jeg trudde at disse minnene var trygt og godt arkivert i posthylla av levde hendelser – men nei, bombinga av titusen palestinske kjøkken, soverom og skoler rista i stykker arkivet. Lukta av Beirut 1982 henger der, på ny.
Dette har jeg lært: Mental avskalling, å bære lause indre biter av ødelagt liv er usunt. Kroppen reagerer som den skal, forsøker å få ut skiten, elementene av ondskap og ikke-liv. Da vil du spy. Derfor er kvalmen hensiktsmessig, et forsøk på forsvar mot umenneskelig ytre press – en mental veiviser for oss som trur på menneskene. Og ei påminning om at skadene på innsida – i alle ungene der ute som ennå ikke er drept – ofte er verre enn såra vi ser på utsida.
Referanser
Edward Said. The Reith Lectures 1993. Representations of an intellectual. BBC; 1993.
Hans Husum: Skjult. Ny krigsmaskin. Forlaget Rødt, Larvik; 2. opplag, 2024.