Inga Marthe Grønseth

Jeg har ikke alltid visst at jeg skulle bli lege, men helt siden jeg ble lege har jeg visst at jeg skulle bli allmennlege! Etter noen år med markedsføringsstudier i Utrecht i Nederland ble det stadig tydeligere for meg at det ikke var her jeg hørte hjemme. Egentlig visste jeg på dette tidspunktet fint lite om hva både medisinstudiet og legeyrket innebar. Jeg hadde knapt vært hos legen selv, og jeg kjente heller ingen leger. Det var delvis det å kunne bety noe meningsfullt for andre som lokket, og tenk å kunne befinne seg som en brikke i skjæringspunktet mellom fysikk og biologi, mellom psyke og soma og som en deltager midt i menneskers liv!

På medisinstudiet i Amsterdam fikk jeg kjenne på alt dette, og mere til. På slutten av studiet vikarierte jeg på øya Smøla, og fastlegelivet ble ikke mindre forlokkende av selvstendighet, ambulansebåt og lukten av ramsalt sjø. Min nederlandske mann fikk jeg med meg hjem til Norge i 2013, og noen fantastiske år som distriktslege i havgapet på Hareid på Sunnmøre ventet. 

Jeg vil nok alltid være distriktslege i mitt hjerte, men siden 2017 har jeg vært bylege i Trondheim og også forsket på motivasjonsfaktorer for å bli og forbli allmennlege. En viktig brannfakkel for meg er fortsatt fastlegeordningen og hvordan den bidrar til lik tilgang til helsetjenester for alle i vårt langstrakte land. Utposten er et blad som favner hele dette spekteret som er allmennlegens liv og virke. Jeg gleder meg til å være med å forme og utvikle bladet videre sammen med fantastiske folk i redaksjonen!

Kjell-Arne Helgebostad

Siden 2013 har jeg vært fastlege og kommuneoverlege på Røst i Lofoten, og jeg er spesialist i allmennmedisin. Den store variasjonen i oppgaver og faglige utfordringer er en viktig grunn til at jeg trives godt som kombilege.

I Nordland legeforening har jeg engasjert meg i kurskomiteen, det har vært moro å være med å lage kurs som kan gi allmennleger en grunn til å legge turen til Nord-Norge.

Før jeg turte å sende inn en tekst til Utposten i 2018 hadde jeg ikke skrevet så veldig mye mer enn journalnotater, resepter, noen få revytekster og tøysetekster til studentavisen Nocebo. Jeg har allerede lært masse av de andre redaksjonsmedlemmene i Utposten.

Det blir gøy å få være med å utvikle Utposten videre. 

Kristina Riis Iden

Jeg har aldri angret på valg av yrke eller spesialitet. Etter at fastlegeordningen ble innført i 2001, ble jeg enda sikrere på at det var dette jeg ville være! En fast lege for mine pasienter.

Fastlegens mandat er tydeliggjort i navnet: du har ansvar for din populasjon. Det innebærer at du skal ha det store overblikket og gjøre deg kjent med farer og goder listepopulasjonen er utsatt for. Men du skal også tilby kontinuitet til dine pasienter. Det å være tilstede over tid, lytte, avvente og støtte opp under pasientens egne mestringsstrategier, er fastlegens viktigste redskap. Dette gjør jobben meningsfylt, faglig spennende, utfordrende og stundom litt slitsom.

Jeg har vært kommunelege, allmennpraktiserende lege med driftstilskudd og fastlege og jeg har hatt ansvar for «mine» populasjoner, først 16 år i Bø i Telemark og de syv siste årene i Stavanger. Mellom mine to fastlegejobber har jeg vært fulltids sykehjemslege i Stavanger. De siste årene har jeg vært ansatt i deltidsstilling i Allmennmedisinsk forskningsenhet, Uni Research Helse i Bergen.

Min egen undring på hvorfor jeg og mange andre sykehjemsleger gav pasientene antidepressiva, førte til en søknad om AFU stipend og senere AMFF stipend. Så gikk det som det måtte gå og i 2015 disputerte jeg med avhandlingen Depresjon i sykehjem. Underdiagnostikk og overbehandling. 

Jeg ble overrasket over å bli spurt om å bli med i Utposten-redaksjonen. Jeg har ingen skriveerfaring utover noe akademisk virke. Mitt bidrag må derfor bli årelang erfaring fra allmennlegekontoret.

Jan Håkon Juul

Jeg er kommuneoverlege i Vågan øst i Lofoten. Har en kombistilling som enhetsleder for lokalmedisinsk senter. Jeg studerte i Tromsø, ferdig i 2006. Turnus på Haukeland, og i Meland kommune der jeg etter en periode på legevakten i Bergen også jobbet som fastlege i noen år. I 2012 startet jeg i nåværende jobb. Har klart å bli spesialist i samfunnsmedisin med kanskje størst interesse for miljørettet helsevern, folkehelse og pasientforløp. Jeg har også jobbet mye med det lokale kriseteamet sammen med vår kommunepsykolog, og fått anledning til å delta som støtte for mange større kriser lokalt de siste årene.

De siste årene har jeg fått anledning til å bidra til Nordland legeforenings kurs G i samfunnsmedisin, og ble i høst valgt inn i kurskomiteen i Nordland. Ganske raskt etter dette kom det en forespørsel fra noen gode kolleger om å bidra i redaksjonen i Utposten. Jeg ser fram til å bidra, og lære av de flotte folka som har holdt på med denne typen arbeid.  

Kari Thori Kogstad

Legelivet har ikke blitt som jeg trodde, og det er jeg veldig fornøyd med! Under utdanning i Tromsø 89-95 skjedde det mye gøy og frihetsfølelsen var stor. Medisinens bredde bredte seg ut for meg, med kjemi i reagensrør og mellom folk, innføring i statistikk og stat, fysiologi og fysiske aktivitet opp til fjellets topp, og rolletolkning på studiet og i teatertruppen jeg var med i. Jeg tenkte da det var sykehus som var stedet å være, ettersom jeg anså kantine som nødvendighet i et godt sosialt legeliv. Så ble det etterhvert fire unger og parallelt med dette et litt tvilende liv i allmennmedisin. Etter sykehusåret i ble jeg plutselig sikker på at fastlegelivet var det riktige livet for meg. Mens jeg lurte på hva jeg skulle bli, så hadde jeg blitt det jeg skulle bli.

Det er i hovedsak to ting som driver meg og begge deler er store innsalg i arbeidsdagen min. Det første er at jeg vil være en del av et solid lag, og det må bygges hver dag med god takhøyde og gjensidig respekt. Jeg har oppdaget at dette trenger en ikke kantine for å får til. Det andre som driver meg er å alltid lure på den pasienten som kommer inn døra. «Hei, der er du. Hva bringer deg til meg i dag? La meg se om jeg skjønner hva og hvordan du tenker». Dette gir nye forestillinger hver dag med billett på første rad. Jeg har de siste årene også hatt stor glede av å oppholde meg blant kommende spesialister i allmennmedisin som deres veileder. Å formidle disse to elementene videre har jeg gjort til min oppgave.

Jeg likte en gang å skrive, men har vært litt redd for at mange år med diverse tastefeil og raske skriblerier, har satt ugreie spor. Å få sitte i Utposten-redaksjonen er en sjanse til å finne ut av det, og til å møte fine kolleger og fine tekster.

Njål Flem Mæland

Hvorfor jeg begynte å studere medisin er meg fortsatt noe gåtefullt. Uansett gikk det som det måtte gå; en dag var jeg klar for distrikts-turnus. Etter kartstudier (flest høydekvoter vinner) valgte jeg fantastiske Loppa kommune. Her forsto jeg raskt at min framtid lå i allmennmedisinen, dette var jo selve livet! En ettermiddag ringer en vakker og blid kvinne fra Bergen. Etter et kort bekjentskap hadde vi hadde nylig gitt hverandre status som kjærester, hun fortalte at hun i flere dager hadde vært kvalm og uvel. Legen (meg) beroliget med at slikt går over. Det stemte i og for seg, men det skulle i dette tilfelle vise seg å ta et helt svangerskap. Dermed var alle livets store avgjørelser tatt. Med årene har vi (ok, hun) vært gjennom fire slike langvarige kvalmeperioder. Vi har bodd og jeg har jobbet som allmennlege i Bergen, Stavanger, Loppa igjen, Bergen igjen, så tre år i Vestvågøy. De siste tjue årene har vi bodd i Trondheim, og jeg har vært en av fastlegene ved Hallset legesenter. I Trondheim kom jeg raskt i gang med lektorjobb ved NTNU sitt (i alle fall for underviseren) lærerike lege-pasient kurs, noe som har gitt meg et stort engasjement for kommunikasjonsundervisning. Siden 2012 har jeg også vært rådgivende lege i NAV, og med det engasjert meg i trygdemedisin, også her mest i undervisning. Jeg brenner for faget vårt, det allmenne, vanlige og vanskelige – og mener vi allmennleger knapt nok selv forstår hvor viktige vi er.

Therese Renaa

Jeg er spesialist i allmennmedisin og samfunnsmedisin og jobber som fastlege og kommunelege i Sel Kommune. Som legebarn var medisin lenge det siste jeg ville studere, helt til det en dag var det eneste jeg kunne tenke meg. På veien dit ble det fire år på Blindern som ga meg en cand.mag grad med fransk, filosofi og sosiologi, og en fryktløshet i møte med tunge teoretiske tekster. Siden jeg er utålmodig og praktisk orientert er kommunelegejobben mer utfordrende enn livet som fastlege, men kombinasjonen gir en utrolig givende og variert arbeidsdag. Med begge beina godt plantet i primærhelsetjenesten er jeg interessert i hverdagen på fastlegekontoret, samspillet mellom fastleger og spesialisthelsetjenesten og utfordringene ved å gi likeverdige helsetjenester til alle som bor i spredtbygde strøk. Det er stor stas å få være en del av redaksjonen i Utposten og jeg gleder meg til å lære mye sammen med dere.

Marit Tuv

Språk interesserer meg. Jeg elsker å kna en setning helt til den lyder perfekt. Ofte er det ikke så mye som skal til – kanskje må man starte litt annerledes eller bytte ut et ord for å få fram nøyaktig det man mener. En tekst kan alltid bli bedre! 

Antagelig var det denne setningen som fikk Tom Sundar til å tenke på meg som redaktør i Utposten. Jeg er nå Lille-Pirken i redaksjonen, og håper vel egentlig at Tom aldri gir meg sjansen til å avansere i pirkenes rekker. 

Til daglig skriver jeg mest journalnotater, og jeg har motvillig akseptert at skrivefeil er uunngåelig i en hektisk hverdag. Fastlegejobben ligger hjertet mitt nærmest, men stillingen som kombilege gir meg mulighet til å påvirke primærhelsetjenesten i Vang kommune også på systemnivå. 

Jeg er spesialist i allmennmedisin og halvveis i løpet i samfunnsmedisin. Ungeflokken teller fire. Heldigvis har jeg en tålmodig mann som aksepterer at turntrening, legevakt, kurskomitéarbeid, styremøter i Allmennlegeforeningen og redaksjonsmøter ofte står øverst på lista. 

Utposten har gitt meg glede og utfordringer gjennom 2019, og jeg ser fram til fortsettelsen!